Elg snur sola enda litt bedre enn sist

Jeg rusler inn den åpne inngangsdøra på Kulturfabrikken i Vågen i Kristiansund, og hører Øivind «Elg» Elgenes sin kjennspake, særegne ru stemme. 

Jeg setter meg ned, legger fra meg kamerabag og nyter det hele. Stemningen er lun og varm, her er vi blant gode musikervenner som nyter livets manna – de tolv magiske tonene i hver oktav som skaper stemning og atmosfære. 

Her er det flere kjente jeg ikke har sett på lenge. En av dem, trommeslager Freddy Bolsø, ikke på flere ti år.

Det er også mange, mange år siden jeg har snakket med legenden selv. I ti år var jeg «hoffskribent», først i Nordmørsposten – så Tidens Krav, med ansvaret for å dekke byens stolthet, Dance With a Stranger. Jeg fulgte de fra før de ble norgesberømte, på tur opp og på turné, i studio, og med «hjemme hos»-reportasjer fra Bolga i Frei og på Innlandet.

«The time of our lives»

Øivind møter meg med varme i blikket og et godt håndtrykk, og lurer på om jeg vil ha kaffe, og kan jeg bli med ut på baksiden mens han tar seg en røyk? 

– Hvor gammel er du blitt nå, Øivind?

– Jeg blir 67 år. Jeg har vært pensjonist i to år allerede. Men jeg kan jo tjene penger utover det. Så nå er vi begge to det, jeg og Svanhild. (Kona. Red. anm.) Vi er minstepensjonister. I bransjen min får du jo aldri … eller … har du overskudd, så blir det nok. Vi fikk restskatt hvert år. Men nå er jeg faktisk en gjeldfri mann. Utenom litt på huset. Så nå har jeg aldri hatt det så bra i mitt liv! sier Øivind og smiler.

– Jeg klarer meg fint. Jeg får levd den livsstilen som jeg og kona har lyst til å ha, ikke sant … Bo inne i Bolga, bygge litt, fiske litt, lage fiskemat og så har vi seks barnebarn som bor brygga fra mai til august. Det er veldig artig. Vi har jo en egen sandstrand også.

 – Jeg husker jeg var besøk da dere kjøpte huset! sier jeg.

 – Det var i 88. Du var ikke gamle karen du, i alle fall. 17-18 år! (Stemmer. John Berge ble 17 år sent på det året. Red. anm.)

 – Ja, jeg var veldig ung! Jeg husker første gang jeg møtte dere (Dance With A Stranger) var da dere spilte på spillestedet Loftet. Så intervjuet jeg dere dagen etterpå. Og det var julen før dere slo an, julen 1986.

– Det har vært litt av en musikkhistorie. Vi har vært heldige, både jeg og Frode. (Alnæs. Red. anm.) Vi har begge solokarrierer som også fungerer. Vi har bare kost oss vi, i Dance With A Stranger.

– Og så er jo låtene så bra at vi kan spille dem til vi dauer, altså. Og folk kommer og hører. 

– Evergreens mange av dem, ja!

 – Du blir jo sånn legende til slutt. Levende legende. Galskap.

– Hva tenkte du den gangen da på 1980-tallet. Hva drømte du egentlig om da?

 – Nei, jeg tenkte at jeg skulle synge en bedre verden. Jeg holdt på å dø da jeg var 20 år. Men Svanhild reddet meg, men jeg så tunnelen. Men jeg fikk ikke lov til å stikke av. Da fikk jeg beskjed om å komme tilbake og synge en bedre verden. Det har jeg faktisk gjort siden da. Og det har derfor jeg har vært såpass gal og kompromissløs.

Så starter han med å fortelle om hvordan solokarrieren ble bygd opp.

– Jeg dro rundt og sang på puber og tjente nothing, bare for å starte opp på egenhånd. Og spilte bare egne låter. Og ingen Stranger-låter. Så jeg banker det gjennom. Når jeg drar rundt nå så er det fulle hus overalt. Og folk er helt gale. De har begynt å høre på tekstene mine. De er overrasket over at jeg kan spille gitar. Så det er bare positivt. 

– Hvor mye Stranger-materiale pleier du å ta med nå da?

– Ingenting. Men her på Solsnu har jeg med Long December Night, da. Hvis ikke tror jo folk jeg er «tuillat». Det må jeg jo bare ta med. Men jeg har med tre av mine egne.

Urgammel feiring

Den første julekonserten fant sted i Nordlandet kirke, for fjorten år siden, forteller Øivind.

– Jeg fikk presten der til å bli med på at det er jo solsnu som er den egentlig jula. Det er ikke Jesus’ fødsel. Kristendommen flytta jo Jesus fødsel til jula for at han passet med solsnu. Så vikingene kunne bli med på samme greiene. Det er det som er fakta. Det er solsnu i natt!

– Så det gikk greit å overtale presten til det?

 – Nei, altså syntes presten at det var så jævlig kult, at han ble med på det. Så da hadde vi to eller tre konserter der, så ble det jo alt for mye folk som kom. Så da kom Operaen og sa: Kom til oss! Så var vi der et par år, og så kom jeg hit til Kulturfabrikken. Jul hos aille het egentlig konseptet, det er låten som blir spilt, det er en jævlig god julesang. Og så laget jeg Solsnu, låten om solsnu, så da bygde jeg alt rundt det.

Plate nummer åtte

Elg skriver sanger hele tiden, og har enda et soloalbum på gang. Det blir hans åttende siden debuten Som første gang fra 1997.

– Endelig nå skal jeg prøve å roe meg litt ned. Jeg har jo masse ideer som jeg skal sette meg ned med i garasjen min og lage noen nye låter, sier han.

 – Hvor henter du inspirasjon fra nå, kontra da du var yngre?

– Når du satt ute der nå, og hørte på soundchecken, den låten? Den fant jeg på der og da. Både teksten og melodien. Spesielt når det er fullmåned og du tar deg en par vin tidlig på dagen og sånn, da ryr det på med låter. Jeg satt på Gardermoen en sånn dag og tror jeg laget syv låter i løpet av tre timer! Du tar det ut av observasjoner du gjør, egentlig over denne linjen.

At Nordmørsposten er tilbake får også et nikk fra Elg.

– Det er artig at avisen prøver å følge opp litt kultur igjen i denne byen, da. Det er jo faen meg bare fotball. Det musikalske i denne byen, spesielt de som ikke spiller eller noter – gi de en E-dur og A-dur – så lager de rock'n roll, garantert.

– Hva blir det nye i år på Solsnu, da?

– Folk har ikke behov for det. Det som skjer er at vi spiller enda bedre enn sist. Det er det som er psykologien!

Så går Elg på scenen og hans tolkning av John Lennons Happy Xmas (War Is Over) gir i alle fall meg julefred.