«Bare vent dokker»:  Når makten overstyrer demokratiet

Bare en håndfull stemmer avgjorde kommune valget i Kristiansund høsten 2023. Det er to nesten like store blokker i Bystyret. Likevel søkes det ikke kompromiss og samarbeid, men saker drives frem med stort sett minimale flertall fra posisjonens side. Dette fra en posisjon med et så knapt flertall på papiret at en må ha briller på i fintellingen. 

Robert Nordvik fra FrP har helt rett slik han utrykker seg i formannskapet sist mandag. Flertallet hører ikke på hva mindretallet sier og tvinger gjennom sine egne løsninger uansett innspill fra de borgerlige. 

Dette kalles «flertallets diktatur» og er i dag den måten byen styres på. Her er det «makta som rår» og andres mening har liten eller ingen betydning. 

At det var en håndfull stemmer som avgjorde valget maner ikke til ydmykhet overfor velgerne men viser en blind tro på at «et mandat» basert på en håndfull stemmer og et parti som «hoppet» side etter valget gir en rett til å kjøre over mindretallet i alle sammenhenger. Hva byens velgere som ønsket en forandring tenker om det vil neste valg vise. 

Hetsen mot Nordmørslista og Stig A. Ohrvik var massiv etter valget, på folkemunne og i kommentarfeltene. Så stygg var den at flere, herunder meg selv, ba folk om å vise folkeskikk og oppføre seg. Byen styres likevel i dag på samme måte som i alle de årene Ap alene hadde flertallet. «Vi behøver ikke høre på noen andre, vi er flertallet» som avdøde partisekretær Haakon Lie sa og som posisjonen viser de borgerlige ved alle voteringer i kommunale organer. 

Sett på reaksjonene fra velgerne etter valget, hadde de aller fleste heller ikke forestilt seg at Nordmørslista skulle ende opp på «rød» side. At de nå hører hjemme der har de vist ved sin stemmegivning i bystyret det siste året. De har stått last og brast med «partilinjen». Ved neste valg vil det nok bli enklere for de fleste velgere å se forskjellene. 

Det er bare å slå fast at det er bare de borgerlige partiene som vil sikre borgerlig politikk. Nordmørslista har fratatt seg selv muligheten ved neste valg til å spille på to hester fordi de i denne perioden så ettertrykkelig har valgt side i politikken ved å støtte «rød» side i alle saker. Deres ståsted er nå avgjort en gang for alle selv om de nok selv håper de fortsatt er et tredje alternativ. Det er vel ikke mange som tror på det mer. Jeg gjør det ikke. 

Den døren har de nå selv sørget for å lukke så ettertrykkelig overfor alle de andre borgerlige partiene de lot i stikken på grunn av sin egen kontrovers med Venstres leder, som offisielt begrunnet deres valg for å støtte «rød» side. Hva med oss andre som ønsket samarbeide? Hvorfor møtte vi en lukket dør? Siden de valgte «rød» side har de aldri veket fra sin støtte til posisjonen og de er derfor ikke noen fremtidig samarbeidspartner for et borgerlig samarbeide. De har selv valgt side og det skal vi minne velgerne på fremover.

Det pussige er at Nordmørslista har helt glemt at de etter valget i 2019 selv ikke fikk en eneste posisjon av den samme posisjonen som de selv er en del av i dag. Da hadde ikke posisjonen «bruk» for dem. Likevel var «krenkelsen» Venstres leder Tore Larsen påførte dem nok til at de glemte velgerne til de andre borgerlige partiene som de hadde snakket godt med før valget for posisjoner i posisjonen med 6 partier og noen håndfull stemmers overvekt.

De ble på tross av et formidabelt valgresultat i 2019 skjøvet ut og levde selv en tilværelse i «skyggenes dal» på Rådhuset. De har altså selv opplevd dette på livet og likevel opptrer de i dag slik mot posisjonen. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev salige Arnulf Øverland. Han burde lagt til at den menneskelig hukommelse er kort om en selv får muligheten. Det har Nordmørslista vist de borgerlige ettertrykkelig det siste året.

Døren til de borgerlige er ikke på gløtt. Den har de slamrer igjen mitt i fleisen på alle oss som trodde på borgerlig samarbeide og som tom var villige til å gi Nordmørslista ordføreren for å få skifte i byen. Det takket de nei til og valgte side. Feil side vil jeg si sett hen til hva de har fått igjen i verv og politikk.

Det har heller ikke MDG Sp og Rødt gjort.

Hvem kunne f.eks tro at MDG stemte for et forslag der Kristiansund kommune skal bruke over 60 millioner på biler de neste fire årene, når de nesten snakker om verdens undergang når noen mål tomt ved flyplassen blir omregulert til næring? Skal en le eller gråte? Eller er MDG bare symbolpolitikk satt i system?

Eller Sp som stemt mot 400.000 kroner til ungdomsklubb på Frei. Hvem kunne tro at partilinjen var viktigere enn tilskudd til bydelen de snakker om til enhver tid men «sjekker» ut fra når det kommer til praktisk politikk? 

Eller Rødt som var med på å stemme ned et forslag om å slå sammen kommunens eiendomsselskaper og sørge for innsparinger av styre honorarer og verv til stort sett Ap medlemmer for å bedre kommuneøkonomien. Er ikke det et stort poeng at politikere «beriker» seg selv som Klassekampen kaller dette? Jeg holdt på å falle av stolen der jeg klamret med fast til taburetten i bystyresalen og kastet et blikk bort mot Rødt benken og sa stille «WTF» når forslaget ble stemt ned.

Den borgerlige siden fremmet under budsjettforhandlingen et titalls forslag som kunne spart byens budsjetter for millioner uten å ramme noen sektorer som trenger det, men ble nedstemt i sak etter sak uten debatt.

I kun en av sakene stemte posisjonen for det borgerliges forslag samlet. Det var bevilgning til legevakten, fremmet av Carina Wollan Myhre fra Venstre, som de tydeligvis hadde glemt av i sitt eget budsjettforslag. En slik fadese kunne de vel ikke bli møtt med i media i dagene som fulgte? Etter en pause kom de inn og stemte for. Da som blokk. 

«Makta rår» og TK skjønte ikke poenget at posisjonen hadde «glemt» av dette som er en av de viktigste sakene i budsjettet. Det kom i hvert fall ingenting om det til hoderystende borgerlige politikeres betraktning av «spillet» som ble ført foran våre øyne. Ap og parti pressen. «Makta rår». Her er det Ap som kjører løpet og har «makta» og den «rår» som det heter i de kretser. Dette gjør de med dyktighet. Det skal de ha. Men er det så lurt å behandle opposisjonen så stemoderlig når vinden kan snu og partiet allerede er nede mot 15% (16,7 % i Vg i går) oppslutning? Men vinden snur vel nå siden Martin Kolberg er på førstesiden i TK og han har en plan, ikke sant?

Det kommer en dag i morgen og den kan bli helsvart for posisjonen. Tenkes det ikke nevneverdig på at en må samarbeide nå når maktgrunnlaget er så skjørt som en håndfull stemmer, med en koalisjon som består av sejs partier med et spenn i politikk og ideologi jeg aldri har sett før, der også et av partiene har fått voldsom kritikk av sine velgere for å bytte side etter valget. Eller er det viktigst å vinne avstemminger i et kappløp mot undergangen?

Dette minner meg om senatet i USA der ingen er enige med den andre siden uansett. Her gjelder det å vinne i alle sammenhenger og ikke få til kompromisser til det beste for byen.

Har dagens posisjon tenkt på at de en dag etter et valg selv kan bli møtt med samme opptreden? Hva om borgerlig side om de kommer i posisjon bare kjører gjennom saker de vet de har flertall for uten å høre på andre? Uten å ta et eneste innspill. Bare legge hodet arrogant på skakke og vite at en har et flertall bak seg som burde mane til ydmykhet.

Hva om bystyremøter for dagens posisjon etter neste valg bare blir en forlengelse av hva de borgerlige har blitt enige om i gruppemøter om på forhånd. Slik posisjonen styrer i dag. Ønsker dere det? Det er det vi borgerlige opplever i dag. Alt er avtalt på forhånd og alle er bundet til masten uansett hva de enkelte representanter sier i pauser med et smil om munnen. Er det politiske seier å aldri høre på andre og vinne enhver avstemming med en stemmes overvekt?

I min verden betyr en god løsning mye mer enn å vinne en avstemning. Men jeg er kanskje bare en «fjott» som idealistisk vil det beste for byen min.

Hvordan hadde det fungert i f eks et ekteskap eller en vennegjeng? Har posisjonen aldri hørt om kompromisser eller er skilsmisse samarbeidsformen?

Posisjonen ønsker kanskje å smake sin egen medisin? La oss se på det med ett eksempel:

Vil de i Ap f.eks synes det er greit at de borgerlige kvitter seg med styret i Vikan eiendom (kommunens eiendomsselskap knyttet til Vestbase), bytte ut samtlige styremedlemmer fra Ap som sitter der i dag med godtgjørelser i hundretusen kroners klassen for fire styremøter i året, og sette inn sine egne over natten? Eller skal posisjonen lære seg «å dele» som det så fint heter i barnehagen?

Det er meg komplett uforståelig at dette kan forsvares, men det er vel bare mulig i en by der pressen ikke er interessert i å se på denne formen for despoti. Det er vel bare TK som synes det er uinteressant at Vikan Eiendom har et styre utelukkende bestående av Ap medlemmer med de høyeste styrehonorarene Tore Larsen fra Venstre har hørt om i distriktet, for fire møter i året som han har uttalt. Han burde vite hva han snakker om med sin bakgrunn, men tydelig vis ikke i posisjonens ører.

Dette er dessverre ikke interessant å se på for TK selv om dette nok kan beskrives i ord jeg ikke vil bruke offentlig i en debatt. Kanskje rikspressen synes det er mere interessant? Vi måtte jo dit før noen i TK begynte å skrive om Bolgneset.

De borgerliges forslag fremmet av Tore Larsen i Venstre om å slå sammen alle kommunale selskaper og spare inn millioner ble nedstemt. Selv av partier som ikke har sine folk i disse styrene. Er det greit at Ap har alle styremedlemmene i et styre med de høyeste betalte vervene og ikke engang deler med andre partier i posisjonen? «Makta rår» er refrenget i denne balladen.

Jeg skal om dette «flertallets diktatur» fortsetter gjennom perioden min i bystyret jobbe hardt for å være like kompromissløs som posisjonen er i dag hvis de ikke skjerper seg og sørger for kompromisser og lærer seg å dele på en måte alle kan leve med i fremtiden. Ja, «bare vent dokker» som vi ropte etter å ha fått «juling» ute i «hauan» på Innlandet i min oppvekst.

Kanskje vi skal fremme mistillitsforslag mot styret i Vikan Eiendom bare for å vise hvor stygt det er å se på når «makta rår» og sørger for sine? I dag er det tydeligvis ikke de gode kompromissene og løsningene de fleste kan stille seg bak som er viktige men «at makta rår».Det lover ikke godt for samarbeide som Berit Tønnesen fra Ap til stadighet maner til i sine innlegg i Bystyret nå det betyr i klartekst. «Det er vi som bestemmer og dere må samarbeide om VÅRT forslag»

Samarbeide er å høre på andre og være lydhør og ikke la «makta rå». Det lærte jeg av min mor. Hun stemte Ap hele sitt liv.

«Bare vent dokker».