DumDum Boys ga absolutt alt, men det var ikke nok

Selv om vi aner konturene av bandmedlemmene bak det Arizona-aktige sceneteppet, er det det spesielle veiskiltet vi diskuterer over ølen mens vi venter: Er det en struts, en dansende Dracula eller en mann som redder en besvimt kvinne?

Stort mer enn dette rekker vi ikke før det braker løs, uten oppvarmingsband. Dette er risikabelt, men DumDum Boys tar sjansen og varmer opp selv. Litt rustne er de blitt siden sist jeg så dem, og Kjartan begynner å likne på Keith Richards. Men etter mange år på veien som en av «de fire store» i norsk rock og en av trønderrockens største stjerner, må jeg medgi: De holder seg bemerkelsesverdig godt med tanke på at de faktisk er i sekstiåra!

Tegn på levd liv er Prepples nye ørepropper, forståelig etter nesten 40 år på veien etter at de skiftet navn fra Wannskrækk til DumDum Boys. Til tross for dette er støynivået innafor denne kvelden, tinnitusmessig sett. Nytt er også det lille regnbueflagget som lyser sympatisk fra gitarforsterkeren. Gutta henger med i tida og krenker ingen. Vi gleder oss! 

Bandet har klassisk besetning: trommer, bass, gitar, vokal og keyboard. Verken låtene eller lyden utmerker seg i starten, selv om publikum er klare for å bli med på fest. Gutta kjører i gang med «Enhjørning». Det er skuffende nok umulig å høre de herlige gitarriffene som vi vet er der, og dette gjelder dessverre hele veien. Deretter kommer «Mitt hjertes trell». Også denne låta uten et ord til innledning. Bandet flyter på gammel storhet og lar låtene gjøre jobben. Det funker sånn nesten.

Endelig, etter «Gå på vannet», kommer det noe som minner om kommunikasjon med publikum: «Vi har itj for vane å spæll deinn her låta, men vi gjør det likkavæl". Deretter kommer «En vill en», «Blind» og «Full fyr». Sistnevnte tittel innfrir: Publikum har fått farge i kinnene og vokalisten er varm i trøya!

Når bandet drar i gang «Oppned», irriterer jeg meg ekstra mye over at både Solas cymbaler og Prepples munnspill drukner fullstendig i all støyen. Dette til tross for at jeg flytter meg tre ganger i løpet av konserten: foran, bak og på galleriet. Like grumsete der! Det kunne ha vært så fett hvis bare lyden var på plass! Dette er tross alt ikke grunge, men trønderrock! Også teksten forsvinner, og det umulig å få med seg ordene. Har bandet i det hele tatt vært til lydsjekk?!

Så kommer «Tid & sted», «Har det på tunga» og endelig klassikeren «Englefjes». Her er det faktisk mulig å høre «Jeg går i bane» runge gjennom salen. Publikum bølger med! Deretter sier vokalisten faktisk også noen ord til publikum: «Går det bra? No ska vi prøv å søng litt sammen. Æ ska vær dirrigent.» Deretter kommer det en Doors-cover: «Kald dag i helvete». Den sitter som ei kule.

Når den nydelige balladen «Tynn tråd» lyder gjennom salen, får publikum akutt lighterbehov. Her er det faktisk mulig å skille lydene fra hverandre. Folk synger med på refrenget, bølger og plystrer med! Det samme gjelder «Slave»: Her er bandet virkelig på høyden, og publikum nærmer seg ekstase. Videre kommer «1000 etg» og «Takke faen». Her holder Prepple mikken mot publikum under refrenget, som synger med av hjertens fryd. Her synger han også duett med Kjartan og Aslak, vrikker og åler seg rundt slik Prepple er kjent for å gjøre!

Så kommer den ene klassikeren etter den andre, først «Lunta brenner» og så «Møkkamann». Her sier Prepple noe for tredje gang denne kvelden: "Takk for hjelpa!" Og dermed er det slutt. Finito. 

Etter mye jubel og plystring kommer bandet tilbake med fire ekstranumre. Prepple setter i gang med den vakre balladen «Stjernesludd», som kaller på allsang og lightere: «lager vi engler - vi er i himmelen». Blant damene i førstelinja er det vill stemning hele veien, gjennom countrylåta «Transit» via klassiker over alle klassikere-låta «Splitter pine», der Prepple kaster skjorta. «Mandag hele året» ljomer gjennom lokalet og taket løfter seg i det stappfulle lokalet. Selv «setepublikumet» på galleriet er i ekstase nå!

Personlig mener jeg at de burde ha byttet ut den sjelløse «Metallic hvit» med «Lunch i det grønne» som avslutningsnummer, men publikum ser ut til å være mer enn fornøyd med en baris-showende Prepple, og synger «me-me-me-me-me-tallic hvit» så det ljomer i veggene, mens vokalisten gjør mikrofonstativ-triks som virkelig innfrir rockemyten.

Etter dette gigantiske klimakset er konserten slutt. Det spilles countrymusikk på anlegget, Prepple åpner en øl, tar en slurk og gir resten til en kvinnelig publikummer. Bandet tulledanser på scenen, folk er i godt humør og går henrykt hjem etter en alt i alt hederlig gjennomført konsert.