En helt uvanlig jul for Sindre og familien

NP.no var så heldige å få en time med prost i Ytre Nordmøre prosti på selveste lillejulaften, i det mektige kirkerommet i det som på folkemunne nå kalles Atlanterhavskatedralen. 

I 2024 har Kirkelandet kirke sitt 60-årsjubileum vært markert med en rekke arrangement. Og kirkelandetgutten Sindre – nå 45 år – er fortsatt mektig fascinert av bygget hvor han til daglig virker.

Ingen jul uten å jobbe, unntatt …

 – De siste 20 årene har jeg jobbet hver jul, unntatt da jeg hadde pappa-permisjon, julen 2016, måtte det være. Men utover det, så har jeg jobbet sikkert hver jul – også mens jeg var student. Så i alle fall 20 år. Kanskje nesten 22-23, tenker jeg.

– Hvorfor er du sykemeldt?

– Jeg oppdaget en kul i vår, og som ble operert nå rett før jul. Det var en litt komplisert operasjon, fordi alle nervene til ansiktet går gjennom her, så jeg måtte være veldig forsiktig. Så jeg har ikke mistet noe smil eller mimikk, det eneste er at jeg er litt lam, av alle plasser, på øreflippen. Operasjonen tok fire-fem timer og ble gjort i Molde. Og i dag tok jeg av stingene.

– Så nå har du fri når kirkens menn og kvinner er i høysesongen?

 – Alle ansatte jobber jo veldig mye nå. Folk tror at det bare handler om jul og julaften og sånt, men det var et vanvittig til kjør før jul. Alle barnehager ble invitert på besøk, skolene er på besøk, alle institusjonene skal besøkes, vi skal ha mange samtaler med folk som vi kjenner trenger å ha det, før jul.

– Oppi der så går den normale driften med gudstjenester, gravferder og alt det ellers vi jobber med. Så det er en veldig intens tid. Og alle mine juleminner de siste 20 årene har jo handlet om å liksom stå i dette her da.

 – Så det å stå på utsiden har vært en ny opplevelse. Det har det virkelig vært. Jeg har kjent at det har nok vært veldig godt for meg å få et avbrekk, men det er mange ting jeg har savnet da. Jeg har savnet skolebesøkene, savnet alt det som er rundt før jul, og ikke minst julegudstjenesten. Ja, å stå i det. Så nå tenker jeg at neste år så håper jeg at jeg er tilbake i full vigør.

– Skal du være vanlig kirkegjenger, for en gangs skyld, eller blir det vanskelig?

– Nei, det er kjempefint å gå i kirka på julaften. Jeg har lyst til å ønske alle god jul. Hvordan enn den blir. En god nok jul. Jeg tror kanskje vi legger listene litt høyt mange ganger, og for mange blir det sånn at det er en sårbar tid. Kjenn på at nå har sola snudd, nå blir det lysere, nå feirer vi jul. Fortellingen om Jesus, verdens mest kjente fortelling, finnes overalt i hele verden, vi får lov til å være en del av det, det er en fin ting.

Om oppveksten i Kristiansund

Sindre Stabell Kulø møtte sin kone, Kirsti Guvsám fra Steinkjer, på en kristen konferanse. De adopterte David Kristian og Eleana Maria fra Columbia.

Sindre Stabell Kulø var bare to år da foreldrene flyttet til Kristiansund. Der bygget foreldrene et hus på nersiden av Helsehuset, i Fosnagata. Han vokste opp rett ved kaia og utviklet en facsinasjon for skip og ferger. Foreldrene var aktive i Misjonskirka.

– Det var helt topp, kjempe sentralt. Jeg vokste opp på fergekaia, føler jeg. Ble veldig «fergofil», og opptatt av båter og det maritime. Det er veldig viktig for meg.

– Jeg hadde en kjempefin oppvekst her i byen med tre brødre til sammen. Jeg er eldst. Men jeg var jo ikke interessert i noe fotball. Jeg var en sånn datanørd gjennom hele ungdomstiden.

 – Hva hadde du av datamaskin?

– Nei, det var noe av det fatter‘n hadde. 

– Er du fortsatt datanørd?

 – Nei. Men jeg var med helt til internett kom.

Etter å ha vært russ i 1998, gikk Sindre et år på folkehøgskole etter det. Så kom tilbake hit til kirka som sivilarbeider.

– Og det er litt av grunnen til at jeg er prest. Gjennom det året som sivilarbeider her i kirka, så skjønte jeg at det var prest jeg skulle bli.

– Jeg vokste opp i Misjonskirka. Og der hadde jeg på en måte mye av identiteten min da, gjennom ungdomstida. Jeg sang i et stort gospelkor. Jeg gikk i Speideren. Som hadde en veldig sånn kristen identitet den gangen. Så kristen, det har jeg vært hele livet, sier han til NP.no.

På bølgene blå

Etter utdanningen ved teologisk fakultet hos Universitet i Oslo, jobbet Sindre først to år som studentprest i Oslo. Så var han syv år prest ute i Bud, på Romsdalskysten. Og de to siste årene var jeg delvis også prest ute i Sandøy, Ona, Harøy og Finnøy, bittesmå øyr. – De beste årene som prest i livet mitt, egentlig, sier han nå.

I 2015 ble Sindre sogneprest på Frei og siden 2019 har han jobbet i Kirkelandet kirke.

– Denne kirka betyr veldig mye for meg. Jeg husker den jo veldig godt fra barndommen og kom hit til skolegudstjenester og sånt. Jeg følte meg sjøsyk da jeg kom inn. Det er mange unger som blir litt sånn svimmel når de kommer inn her. Av en grunn. Det er noe med arkitekturen som gjør det. Det mange ikke vet er at det er en sånn optisk illusjon som ligger inne i kirka. Det ser ut som om gulvet går nedover. Øyene dine ser det. Men gulvet er plant. Og jeg tenker, altså arkitekten mente kanskje ikke det slik. Men jeg har alltid brukt det bildet litt sånn at «det er helt greit at du blir litt sjøsyk her». Fordi «jeg er kirkeskipet nå». Så det passer godt det.

– Og så har det vært jubileumsår.

– Det har det vært. 60-årsjubileum. Vi har klemt til veldig og fått til veldig mye fint gjennom året. Med en kjempestor jubileumsgutsjeneste. Med jubileumskonsert. Med masse foredrag. Masse spennende samtaler gjennom året. Så vi har invitert folk hit og hatt samtaler om alt mulig.

 – Hvordan er folks forhold til denne kirka nå etter 60 år? Hvor står kristendommen i Norge? Det er også ofte debatt om statskirkens rolle. Hva er dine tanker rundt det?

– Alle tenkte på en måte at pilene snudde en gang på 80-tallet. Statistikken viser at vi blir færre døpte og færre medlemmer. Men jeg aner en endring i folks bevissthet. Det er et helt annen bevisst valg hos mange av konfirmantene: «Der har jeg valgt selv. Det har vært viktig for meg å velge selv.» Så jeg aner en drening i interessen for det her med tro og tilhørighet.

Ved livets ende

– Vi ser at kirka er viktig for folk. Også er vi viktig ennå i folks bevissthet. Særlig knyttet til fødsel og starten av livet. Men også ikke minst på slutten av livet. Altså det at folk fortsatt velger oss så høy grad. Som den institusjonen som ivaretar når livet er slutt.

– Den foretrukne avslutningen?

 – Ja, det kan du godt si. Det er en veldig høy prosentandel av de som velger kirkelig bisettelse. Altså flere enn vi har medlemmer i norske kirker velger kirkelig begravelse. Mange møter oss når livet er på et sånn avgjørende punkt i livet.

 – Jeg har beredskapsvåkt nå, for eksempel. Da kan det bety at politiet ringer meg og sier at noen er død. Og du må gå med dødsbudskap til de pårørende.

– Så det er alltid du eller dine kollegaer som må overbringe det?

– Ja, det er politiets valg. Vi stiller døgnet rundt, året rundt, med en prest.

– Vi leste et fantastisk flott intervju med deg i LO-fagbladet. Du sa noe om det at du ikke kan la alle skjebnene gå innpå deg?

– Det er litt lettvint sagt, det. Det er klart jeg gjør det, men det er jo et fag til å gjøre også. Så jeg kan ikke ta inn absolutt alle sterke historier og gjøre dem til mine. Det har jeg ikke noe rett til å gjøre heller. Så det er ikke min sorg det handler om.

– Men du får enormt mange skjebner servert, da. Og du får vite de mest intime tingene og de tristeste tingene.

– Ja, og fine ting. Ofte er det sånn at ordføreren pleier å nevne, om at det er artigere å ha en begravelse i Kristiansund enn et bryllup i Molde. Det er noe litt flåsete sagt, da. Men folk her er veldig opptatt av å få frem hvem den avdøde er. Det skal ikke spares på noe. Her er den personen det har vært hos oss. På godt og ondt. Når det skal være en begravelse, så har vi den ene muligheten til å få det til å bli en god opplevelse. Og det synes jeg vi får til.

Ikke plass nok til alle

I 2024 har det vært begravelser som den for Terje Bach (51) eller Martine Fjellingsdal Brevik (39) hvor hele Kirkelandet kirke har vært fullsatt.

– Det skjer gjerne når folk er midt i livet, med fremtiden foran seg, og noe så brått og uventet skjer, svarer Sindre på hvor ofte det er at kirkerommet fylles helt opp. 

– Vi skal ta frem det som har vært hele mennesket. Og en flertall av oss legger igjen spor som gir et smil rundt munnviken når vi tenker på dem. Sånn var det med Terje, og sånn var det med Martine, og mange andre.

– I en sånn utrolig kompleks verden som vi lever i nå, hvor alt er tilgjengelig via smartelefoner, hvor kunstig intelligens kommer … Hva er det da som bringer folk tilbake til religion, som for en ateist vil fremstå som overtro, mens for en troende, så er det jo så mange religioner, det er så mange tolkninger av de ulike religionene?

– På en måte kan det være så enkelt som at kirken representerer noe veldig stabilt som har stått her i landet i tusen år, hos oss. Og på områdene her på Nordmøre så har vi jo kirkebygd som er 800 år gammel, ikke sant? svarer prosten.

– Så det er noe som har stått her, som forteller noe om at«ja, vi er her en liten stund i livet vårt», men det er noe som har stått her før oss og som kommer til å stå lenge etter oss. Så det kan være noe av det, en dragning mot det som er stabilt. Vi trenger noe som handler om et sånn annerledes rom. Du kan ikke putte kirkerommet i lomma og ta det med deg hjem. Du må liksom komme hit og oppleve det og bli slått av den katedralen her da.

– Det handler litt om det, at det er noe sånn genuint ved det. Og så tror jeg jo budskapet vi har da, er sånn at det på en måte er enkelt og komplisert. Gud og mennesker hører sammen, det er det vi sier. Så hvis vi skal sette opp en formel, så er det så enkelt som det.

Julefilmer?

– Har din familie noen ikke-kristne juletradisjoner, som for eksempel å se en spesiell film, eller?

 – Jeg er veldig fan av Love Actually. Jeg hadde i mange år, og jeg prøver hvert år, altså apropos julefilmer, så prøver jeg å se hele Ringenes herre-trilogien, faktisk. Det mange ikke tenker på, det er jo at det er et veldig tydelig og kristent budskap.

 – Når jeg du nevner Tolkien, og jeg ser sveisen din, så tenker jeg sånn mini-Gandalf. Det slår meg at prestene jo ikke er sånn som vi husker dem. Da jeg var barn var de liksom litt mer formelle, du virker sånn litt mer laid-back.

 – Nei, jeg tror ikke jeg skal ta på meg å være Gandalf. Jeg tror det handler mye om at jeg får være prest i Kristiansund. Det er jo et eller annet med å kjenne byen, kjenne folkespråket, skjønne hva folk snakker om når man snakker om Sibas og Jorfald, det er litt sånne ting. Også er det jo ingen grunn for oss å være mer distansert enn andre. Vi oppnår mye mer enn hvis vi kan komme litt nær folk og være opptatt av det alle er opptatt av. Altså, for en som lever av å være en religiøs leder, så er jeg på en måte likevel veldig opptatt av det alle andre folk er opptatt av, tror jeg. Jeg synes det er kjekt når KBK vinner, jeg synes det er dumt når de taper, og jeg er opptatt av unger og fotball, eller hverdag og alt det som alle andre er, og jeg tror det er viktig at vi viser den siden av oss som prester. Så det er noen settinger hvor vi har en tydelig rolle, da skal vi gjøre det skikkelig, sant? Altså, vi tuller ikke i begravelser, eller i møter med mennesker som trenger å snakke om vanskelige ting. Da har vi en klar og tydelig rolle.