Festiviteten rocker, også på søndag

Både symfoniorkesteret og Det Betales fra Drammen var kledd i antrekk som minnet om 1967, året som ofte omtales som «Summer of Love». Denne estetikken preget konserten sterkt. Musikken var hovedsakelig hentet fra «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», og strakte seg noe inn i The Beatles’ senere karriere, frem til deres uunngåelige brudd i 1970.

Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band

De første tonene satte naturlig scenen og fordypet oss i denne ikoniske epoken. Tittelsporet fra nettopp «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» definerte innovative innspillingsteknikker, da The Beatles og produsent George Martin var pionerer innen bruk av flersporsopptak. Dette gjør The Beatles’ sanger fra denne perioden spesielt godt egnet for symfoniske arrangementer. Fremførelsen av tittelsporet var perfekt og leverte akkurat det man kunne forvente.

Konserten holdt seg innenfor «Sgt. Pepper's» -albumet og opprettholdt til og med den originale sporrekkefølgen fra 1967-utgivelsen. Lennon/McCartney-komposisjonen «With a Little Help from My Friends», kjent for Ringo Starrs vokal, ble gjengitt med kjærlighet til originalen.

Det var en herlig detalj for musikknerder å observere at albumet ble fremført spor for spor – i hvert fall til spor nummer tre. Neste sang var «Lucy in the Sky with Diamonds». Koringen var stram og godt utført. Denne sangen, primært regissert av John Lennon, har vært gjenstand for mye spekulasjon, men konspirasjonsteoretikere kan bli skuffet: Sangen var inspirert av en tegning av Julian Lennon.

Vi går videre til en mer Paul McCartney-aktig melodi: «When I'm Sixty-Four». Selv om sangrekkefølgen på albumet nå ble brutt, holdt vi oss fortsatt til samme album. Man kan ikke unngå å reflektere over hvor mye eldre 64 virket i 1967 sammenlignet med i dag. Scenekostymene og den generelle inspirasjonen fremhever 1967 som et sentralt år i utviklingen av det moderne uttrykket.

Det Betales kan tydeligvis sakene sine.

De feirer sitt 50-årsjubileum i år, og jeg husker dem fra 80-tallet da de dukket opp på «Husker du». Jeg var ikke sikker på om hukommelsen min stemte, men Tor Olsen, et grunnleggende medlem av bandet, bekreftet min erindring.

Something

Neste sang ut er en George Harrison-komposisjon fra «Abbey Road» – et annet album med ikonisk omslag og en favoritt blant fansen. Vi ankommer The Beatles’ siste virkelig samarbeidsbaserte album. Her jobbet bandet og symfoniorkesteret i perfekt harmoni. Bandets samspill var bemerkelsesverdig.

Tor Olsen delte sin kamp med halskreft og introduserte sønnen Joachim, som kom inn på vokal i den forbindelse. Joachim fortsetter å opptre med bandet, selv nå som farens stemme er tilbake.

Sammen med Tor på vokal og gitar og Joachim på vokal, består bandet av Bernt Mikael Johansen på bass og vokal, Rolf Øyvind Hæg på trommer, Christine Maier på vokal og Håvard Caspersen på gitar. Sistnevnte beskrives som en erfaren musiker som har spilt med The Monroes, blant andre. Tor avsluttet med et smil:– Nå har han tatt steget opp og blitt med i Det Betales.

Penny Lane

«I Am the Walrus» gikk forut for «Penny Lane». Tor nevnte at Det Betales har spilt på The Cavern i Liverpool mer enn 50 ganger, og at det er like magisk hver gang. «Penny Lane» er en sang om Liverpool – en musikalsk spasertur der symfoniorkesteret og bandet ga et solid bakteppe. The Beatles planla opprinnelig et konseptalbum om steder i Liverpool. Det ble ikke helt slik, men de ga oss et par fantastiske sanger.

Fremførelsen ble møtt med velfortjent, stor applaus.

Dette ble fulgt av «Yesterday» – uten tvil den mest covrede sangen gjennom tidene. Den står godt på egne ben med bare en gitar, i all sin enkelhet. Imidlertid skinte sangen enda sterkere her, akkompagnert av et fantastisk symfoniorkester. Christine Maiers bidrag løftet forestillingen ytterligere. Dette er nok den tidligst utgitte blant kveldens sanger – «Yesterday» var på «Help!» fra 1965.

Settet fortsatte med en flott utgave og meget god instrumentering og arrangement på «The Fool on the Hill».

All You Need Is Love

The Beatles’ og Lennon/McCartneys ode til kjærligheten. Jeg lyttet intenst og la merke til en utfordring for orkesteret, spesielt i avslutningen. De utførte det feilfritt.

«While My Guitar Gently Weeps» fra The Beatles’ selvtitulerte album , mer kjent som «The White Album», ble introdusert med et søkelys på George Harrison – det roligste og yngste medlemmet av The Beatles. Han hentet inn sin venn Eric Clapton for soloen på dette sporet. Clapton leverte, la ned soloen, stjal Georges jente og la ut på USA-turné.

Litt rock’n’roll-historie var på sin plass, etterfulgt av «Hey Jude».

Strawberry Fields Forever

Etter en kort pause kom orkesteret tilbake med denne drømmeaktige sangen. Kristiansund Symfoniorkester skuffet ikke. Overgangen til «Eleanor Rigby», et spor fra før «Sgt. Pepper’s», på «Revolver» fra 1966, leverte bandet i en litt mer rocka versjon. Dette var et smakfullt avvik fra troskapen til originalene vi hadde opplevd så langt. Den kan oppsummeres med ett ord: Tøft!

Fra «Eleanor» gikk de over til «She’s Leaving Home», om jenta som rømmer hjemmefra. Christine Maier skinte sammen med Kristiansund Symfoniorkester. Harpen sto i sentrum og skapte et høydepunkt på kvelden.

Dear John 

«A Day in the Life» og «The Long and Winding Road» ledet opp til Tor Olsens historie fra desember 1980, da verden sto stille. Han introduserte en selvskrevet sang og husket at han kjørte bil da han hørte nyhetene på radioen: En person som ikke fortjener å bli nevnt ved navn, hadde skutt John Winston Lennon ved Dakota Building i New York. Et attentat, ikke bare mot populærmusikken, men mot en viktig skikkelse i utviklingen av populærkulturen slik vi kjenner den i dag.

En mann, en gitar og et symfoniorkester hyllet et ikon – en enkel hyllest til noen som har farget livet til så mange.

Get Back

Norges svar på Tina Turner, Christine Maier, brakte oss tilbake til livet.– Jeg liker å spre meg litt, lo Christine, som også har sitt eget Tina Turner-show.

«Hello Goodbye» brakte oss til finalen og en reprise av «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band».

Det Betales leverte som det stødige bandet de er.Oppsummert trenger jeg ikke mange ord: For et symfoniorkester vi har i Kristiansund!

Nordmørsposten serverer med største selvfølge, en terning med fem prikker.