Franske følelser i Festiviteten

Operaens sinfonietta trollbandt publikum i Festiviteten med en konsert viet hovedsakelig Maurice Ravel, med et preludium av Claude Debussy. Det hele fremført under overbevisende ledelse av dirigent Nick Ost. Orkesteret førte oss gjennom et fargerikt landskap av impresjonistiske klanger og spansk lidenskap, med en finale som løftet taket.

Prelude à l'Après-midi d'un faune - Claude Debussy

Dirigent Nick Ost guidet publikum gjennom verkene med innsiktsfulle introduksjoner, og skapte en god atmosfære rundt musikken. Konserten startet med Claude Debussys stemningsfulle «Prelude à l'Après-midi d'un faune.» Sinfoniettaen malte et levende lydbilde av en blomstereng, der Debussys impresjonistiske penselstrøk ble formidlet med presisjon og innlevelse. Orkesteret viste fra første stund sin profesjonalitet og evne til å fange essensen av dette verket. Om man lytter og lar seg rive litt med, kjenner man igjen impresjonistenes blomsterenger i bildene de malte.

Kanskje er blomsterengen enda mer konkret og tydelig i musikken enn i maleriene. Preludiet er en av Debussys mest kjente komposisjoner. Både inspirasjon fra fortiden og fremtiden kan høres her. Det regnes ofte som et av de mest sentrale verkene innen impresjonismen.

Valses nobles et sentimentales nr. 1 og 2 – Maurice Ravel

Neste nummer på programmet er «Valses nobles et sentimentales.» I likhet med resten av programmet denne lørdagen, er dette en komposisjon av Maurice Ravel. «Valses nobles et sentimentales nr. 1 og nr. 2» fremføres av Martin Bredin på piano. Det er to valser som fremføres i første halvdel av programmet, og tre etter pausen i del to. Ravel var en inspirasjonskilde til den senere jazzen som kunstuttrykk, noe man kan forstå når man hører noen av hans verker. Litt blomsterspråk kan man også kjenne igjen; vi snakker tross alt om impresjonismens tidsalder her. Modernisme, eller moderne uttrykk, er tidsmessig ikke så rart her. Vi kan vel si at dette er skrevet i den første moderne tidsalder. Bredin behersker musikken og pianoet svært godt.

Le Tombeau de Couperin – Maurice Ravel

På orkester versjonen av «Le Tombeau de Couperin» er Nick Ost og orkesteret tilbake. Dette er i fire satser: Prélude, Forlane, Menuet og Rigaudon. Her skinner obo og fløyte, harpen og pizzicato-teknikken gir det hele et magisk preg. Alle instrumentene sammen, i et lite orkester som en sinfonietta er, klinger godt sammen og gir en helhet som det er godt å lytte til.

Rapsodie espagnole – Maurice Ravel

I del to, etter en kort pause, tar orkesteret og komponist Ravel oss med på en liten reise over Pyreneene til Spania. Ravel så, rundt den tiden Norge var en nyfødt selvstendig nasjon (ca. 1907–1908), mot sitt spanske opphav og lot seg inspirere av det. Vi får en fin flyt, og instrumentene veksler litt på å føre musikken fremover. Det hele er mikset godt sammen som en sval og god Sangria på en varm sommerdag, med en sval bris i luften. Man kan jo også bruke metaforen at man føler seg litt som Andorra – litt mellom det franske og spanske. Det var i alle fall en god følelse.

Valses nobles et sentimentales nr. 3, 4 og 7 – Maurice Ravel

Den eminente pianisten Martin Bredin er tilbake med tre satser til av «Valses nobles et sentimentales.» Melodiene og klangene får meg til å reflektere over at alt henger sammen med alt, altså at alt henger litt sammen i musikkens underfundige familie.

Pavane pour une infante défunte – Maurice Ravel

«Pavane pour une infante défunte», eller oversatt "Pavane for en død prinsesse", er en juvel av et stykke. Ravel var en mann og komponist som satte høye krav til seg selv. Han var sjelden fornøyd, eller helt fornøyd. Tittelen i dette stykket får mye oppmerksomhet, og er kanskje litt morbid og mørk. Hadde man kunnet spurt Ravel selv, ville han nok, noe frustrert, svart at tittelen på verket ikke har noen direkte sammenheng med komposisjonen. Ravel hadde angivelig sansen for hvordan ordene lød sammen, og han så for seg hvordan en prinsesse ville danse en pavane. Verket ble godt mottatt i sin tid.

Her er det hornet som kommer til sin rett og fungerer utmerket som melodi bærende instrument.

Boléro – Maurice Ravel

Til slutt, en verdig finale. Mange som er gamle nok kjenner nok til «Boléro» som musikken som tonsetter Bo Derek der hun løper over stranden i filmen «Drømmekvinnen 10», der Dudley Moore spiller en komponist som faller pladask for denne skjønnheten. Det hører med til historien at Moores rollefigur også er komponist. Stykket gjorde Boléro og Ravel litt til allemannseie i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet. Jeg hører da også likheter mellom skarptrommen her og skarptrommen til «Am I Evil» av «New Wave of British Heavy Metal»-bandet Diamond Head. Både band og låt er mest kjent for at de inspirerte Metallica til å bli det de er. Poenget er at Ravel kanskje ikke bare inspirerte jazzen; hans inspirasjon strekker seg nok mye lenger ut i tid.

Man blir fascinert av oppbygningen av dette stykket hver gang man hører det. Lydbildet bygger seg oppover og oppover. Før, i dette tilfellet, hele sinfoniettaen smelter sammen i et godt og stort klangbilde – et vel krydret klangbilde.

Hver gang jeg reiser inn i musikkens verden, kommer jeg alltid sterkere og smilende tilbake. Denne lørdags ettermiddagen var intet unntak – en klar og blomstrende sekser!