Gir deg mer enn ti grunner til å gå på teater

NP.no har vært på teater i Kristiansund, nærmere bestemt i Bystyresalen i Kristiansund Rådhus. For opera-fest er alle kunstuttrykk en del av festivitasen. 

Teater er også en viktig del av operakunsten, så dette var bra i en by som syder av kunst og kultur disse ukene. 

Skuespillerne Herman Lepsøe Ohrvik, Jakob Dahl Skarpeid og Vemund Danielsen er allerede klare på scenen da publikum kommer inn. De pusser og justerer på sine rekvisitter, som er hver sin gardintrapp. Dette er fysisk teater, slik at disse er en integrert del av forestillingen.

Så hva er egentlig disse ti tegnene til at man begynner å ligne sin far?

Grunn én, er at du begynner å banke på ting.

– Det er to måter å overleve faren sin på. Den første er, at man kan underkaste seg ham, og den andre er å drepe ham. 

Vi starter med sterke uttrykk, og skuespillerne har fanget oss og oppmerksomheten vår. Vi får fortelling fra barndommen, om lek mellom far og sønn. Sjørøvere og Stiga Snowracer 2000. I dette tilfelle en gul og svart en, som var en julegave. Pappa var kaptein. Når man var redd, holdt pappa rundt deg. Han var trener og detektiv for å nevne noe.

Så innom de flaue tenårene, med ungdommens kjærester. Flauheten i det famlende gryende kjærlighetslivet. Formaninger om forsiktighet. Livets gang til plutselig: Barndommen min er over.

– En dag skal jeg bli eldre enn fatter’n.

Hva er så det andre tegnet på at du begynner å ligne din far?

– Det er måten jeg setter meg ned på. Det er det andre tegnet på at jeg begynner å ligne på min far.

– Den her subtile brummingen når jeg slapper av.

Lydene man lager, signaturadferd. Man merker det kanskje selv, for dette er en personlig greie der vi er vitner selv. Treffende og interessant fanget av manus og skuespillere.

Tegn tre er at du begynner å få de samme bekymringene som faren din. Her møter vi en klassisk replikk i forhold til en barn-foreldre-relasjon. – Vi krangler ikke, vi bare diskuterer.

Her beskrives også livsfasen hvor man selv blir far og bekymringer rundt dette. Man har blitt kaptein, fått ansvar og blitt fanget av voksenliv.

Så var det det fjerde tegnet. 

– Du blir mer og mer lettrørt. 

Ja, hva kan man si. Man vokser opp, og får barn og ansvar selv. Livet innhenter oss. Tiden går fort, krav fra barn og jobb. Skuespillerne utrykker dette bra med kroppsspråket, for som nevnt så er dette et veldig fysisk skuespill. Det fungerer meget bra.

Vi reiser videre til tegn nummer fem. Du får de samme interessene som din far. Her kommer en dialog der skuespillerne overgår hverandre i å dele interesser med sin far. Dette er morsomt. Jeg sitter igjen med inntrykket at generasjonene nærmer seg hverandre, og vil finne like interesser. En underholdene sekvens av stykket.

– En dag kommer vi til å bli sterkere enn fedrene våre. En del av meg vil det og ønsker det, men en annen del av meg holder igjen.

Litt skummelt er det, å utfordre en helt.

I det sjette tegnet ligger det å gjøre opprør mot din far. Det som faren din gjorde mot sin far, altså din bestefar, og det hans far gjorde mot sin far igjen, din oldefar. En slags generasjoners gjentagelse, en naturlig prosess. 

En pussig og artig del om å kjøre bil med fatteren. – Det kan være en ordknapp affære. Det illustreres godt i stykket, man søker gjerne like mye bekreftelse som at det er et opprør. Et slags oppgjør mer enn et opprør. Her ser vi bra spill over generasjonene. Skuespillerne deler roller over hele spekteret. Det blir rørende når man beveger seg over mot alderdommen, og at de over oss i generasjoner blir endre. Samt utfordringene som kommer med livets gang. Her er det mye å finne likhetstrekk for i eget liv. Om du ikke gjør det, vil de nok komme, disse likhetstrekkene.

–Tegn syv på at du begynner å ligne på din far er at du tar vare på ting og så legger du de på lure steder – og når du trenger den tingen så har du helt glemt hvor du har lagt dem!

Dette leder via det at du begynner å bruke ord og utrykk fra din far, over i tegn ni. Du begynner å skjønne hvorfor faren din har gjort, det han har gjort, hvorfor han har tatt de valgene han har tatt.

Til slutt tegn ti på at du begynner å ligne på din far. Det er at du innser at av alle tingene din far er, så er han først og fremst et menneske.

Fortjener en større scene

Dette er et godt stykke med gode skuespillere som fremstår med en ærlighet og en vilje til å løfte dette stykket frem. Det er troverdighet i bunnen, og noe de aller fleste burde kjenne seg igjen i. Alle forhold mellom foreldre og barn er unike og forskjellige, men de har noen likhetstrekk. 

Dette stykket fortjener virkelig en større scene. På vei ut snakket vi med Sigrid Alnæs fra Kristiansund som er manusforfatter til dette stykket. De skal spille dette stykket i Oslo, men kommer gjerne tilbake. Det håper vi på, gjerne på en større scene. Bystyresalen fungerte bra, til dette som er intim teater. Der kommer man nært på skuespillerne. Dette kan utmerket ivaretas også på en større arena.