Hvem kunne tro at samtidsmusikk kunne lyde så bra

En sigøynerjente, et trekkspill og et verdensklasse orkester – det høres kanskje ut som en uvanlig kombinasjon, men Trondheimsolistene gjorde det til en uforglemmelig opplevelse i Kristiansund.

Trondheimsolistene – med kristiansunderen Alexander Robson med en sentral plass i dette orkesteret – var tilbake på hjemlige trakter. Og takk for det.

Trondheimsolistene, bestående av 21 musikere, ble etablert i 1988 av fiolinisten Bjarne Fiskum. De har siden den fått et internasjonalt ry på seg som et meget godt kammerorkester. Og det skjønner jeg godt at de har fått, for maken til orkester finnes det ikke mange av. Ihvertfall ikke her i Norge

Konserten startet med et samtidsmusikkverk av Erlend Skomsvoll, født 1969. Han er jazzmusiker og komponist og var medlem av den kjente jazzgruppen «Come Shine».

Mens vi sitter der og venter på at orkesteret skal starte opp, kommer det tilsynelatende inn en sigøynerkledd kvinne med et trekkspill på brystet - og en pappkopp i den ene hånden, og begynte å tigge penger av publikum. 

Hva var vel dette for noe, tenkte nok publikum da hun gikk videre helt i fronten på de oppstilte musikerne. Hvordan kunne denne «frekke sigøynerjenten» ta seg til rette på denne måten tenkte nok de aller fleste.

Alle i orkesteret stivnet til og ble stående slik en god stund. Så satte hun seg ned på en stol og begynte å spille. Denne «sigøynerjentens» navn er Ida Løvli Hidle, født 1987 og er en del av dette flotte orkesteret som trekkspiller. Hun er til daglig kammermusiker og jazzmusiker, og har sin utdannelse ved Det Kongelige Danske Musikkonservatoriet.

Så bare klinet hun til sammen med orkesteret på en kraftfull måte. Hvem kunne tro at samtidsmusikk kunne lyde så bra. Ikke jeg ihvertfall. Ikke var jeg klar over akustikken i kirken var så god heller. Det første som jeg la merke til, var hvor samspilte dette orkesteret var. Man kjente formelig energien til orkesteret fysisk på kroppen. Er det virkelig mulig at samtidsmusikk kan lyde så melodiøst og vakkert? 

Det var omtrent som å sitte i en kinosal og vente på neste actionscene i en spenningsfilm. Hva kommer «rundt neste sving»? Slik føltes det også når dette fantastiske verket til Erlend Skomsvoll skred fremover. Hva kommer nå, hva kommer nå, tenkte jeg.

Så kommer sangen/nynningen til 21 musikere. Det var en litt gregoriansk over det hele, stemningsfullt, perfekt arrangert og utrolig vakkert fremført. Denne gjengen kan ikke bare spille, men de kan også synge vakkert. Kirkelandet kirke egnet seg helt perfekt til denne musikken. For en klang. Verket er usedvanlig kreativt laget, så komponisten har nok brukt mye tid på å lage det.

Caroline Adelaide Shaw, født 1982, er ingen hvem som helst. Allerede i 2013, ble hun den yngste som mottok Pulitzerprisen i musikk for Capellaverket for «Partita for 8 Voices.» Samme år vant hun også en Grammy som medlem av vokalgruppen «Roomful of Teeth»

Det tok ikke mange sekundene å forstå at det ikke var uten grunn hun hadde mottatt disse gjeve prisene.

For å fremføre et så krevende stykke, må det gode musikere til, og igjen overbeviser Trondheimsolistene at de behersker det meste. Her er det mye harmoni samtidig som det spilles på en kraftfull måte og med et godt tempo. Det er som vakre toner som danser og hopper på en stram klessnor. Behagelig – før de bare kliner til på en så kraftfull måte at alle de som satt i kirken måtte ha fått frysninger nedover ryggen. Jeg gjorde det ihvertfall.

Pjotr Tsjajkovskij (1840 – 1893) komponerte kammermusikk, symfonier, operaer etc, men er kanskje mest kjent som komponisten av musikken til Nøtteknekkeren, som Nordmøres befolkning er blitt godt kjent med via de årlige forestillingene i Festiviteten gjennom over 30 år.

Han er også mannen bak musikken til Tornerose, og for ikke å glemme dramatiske Svanesjøen. Musikken hans er tidløs, melodiøs og vakker musikk. Han regnes for å være en av historiens største komponister. Høsten 1893 ble han ble han smittet av kolera og døde 25. oktober 1893.

Men musikken hans lever i beste velgående, og det fikk vi et godt eksempel på denne lørdags ettermiddagen.

Souvenir de Florence op 70 (komponert i 1890)

For en enorm kraft dette orkesteret har. Man skulle tro at dette orkesteret består av 50 musikere og ikke «bare» 21.

Slik føltes det da de satte i gang med dette fantastiske verket til Pjotr Tsjajkovskij som består av fire satser:

· Allegro con spirito

· Adagio cantabile e con moto

· Allergro moderato

· Allegro vivace

Da jeg satt der, fikk jeg av en eller annen grunn assosiasjoner til en seilskute på 1700-1800 tallet med fulle seil som stavnet ut av havna i høye bølger og skumsprøyt på begge sider av seilskuten, samtidig som hun tok bølgene på en hamonisk måte om det er lov til å skrive det. Slik er musikken også. Det er en enorm kraft i den samtidig som den er harmonisk. Jeg formelig så jeg vinden ta tak i seilet og førte skuta fremover og utover mot storhavet. Helt til vinden løynet og solen dukker opp på himmelen. Så kommer de lette tonene som man forbinder med sol og fint vær – og som gjør deg glad og lett til sinns.

Slik forsetter ferden videre på en melodiøs, vakkert og kraftfullt måte inntil vinden pånytt fører skuten mot storhavet inntil vinden på nytt løyner og de lette tonene på nytt dukker opp i form av noe som ligner russisk folkemusikk. Lette og ledige toner som danser i vinden inntil skuten legger til havn og det hele er over.

Så starter en flere minutters trampeklapp i Kristiansunds eneste signalbygg. 

Trondheimsolistene er kanskje det aller beste orkesteret som noensinne har gjestet Kristiansund. Orkesteret er samspilte, de er teknisk gode og repertoaret passer på en måte til akustikken i bygningen.

Etter halvannen time var det slutt. Dessverre. Jeg hadde med letthet sittet der en time til for å lytte til dette fabelaktige orkesteret som ga meg frysninger nedover ryggen og på armene. Så sterk var denne opplevelsen.

Det er denne type konserter som gir oss glede og viser at «felegnikkere» (som noen liker å kalle disse musikerne) kan spille moderne og flott samtidsmusikk og de gode gamle klassiske verkene på en fantastisk måte.

Dersom Trondheimsolistene kommer tilbake, håper at jeg det møter opp flere enn de ca. 100 som møtte opp denne flotte lørdags ettermiddagen.

Ekstra morsomt må det også ha vært for Alexanders Robsons mor, Margaret Rensvik å se sin sønn og oppleve det orkesteret han har vært medlem av siden 1993 på hjemmebane.