– Jeg trodde jeg var støpt i betong

Det var en spent og lydhør forsamling som møtte Arill Riise da han ankom Kommunehuset på Bruhagen i Averøy tirsdag 18. mars. Journalist og forfatter Arill Riise fortalte om tragedien som endret livet hans, og om boka som tar for seg det tapte fellesskapet i klyngetunet Riise.

Da Arill Riise var ni år gammel, ble barndomshjemmet hans og resten av tunet Riise ved Hjørundfjorden rammet av et snøskred. Tre mennesker mistet livet, blant dem fire år gamle Ivar, lillebroren til Riise. I boka «Der ingen var einsam» beskriver han ikke bare den dramatiske hendelsen, men også en levemåte som nesten har forsvunnet fra det norske samfunnet.

I foredraget sitt delte Riise både personlige minner og refleksjoner om fellesskap, tap og overlevelse.

Klyngetunet som forsvant

Riise vokste opp i et klyngetun, en tradisjonell bosetning der familier bodde tett sammen og delte hverdagen. Han beskrev et fellesskap der ingen var alene, hvor menneskene var avhengige av hverandre og skapte sterke bånd.

– Det var et godt liv. For ingen var alene på Riise, sa moren til Arill Riise, Ragna, som han ofte siterer i boka.

Tunet var preget av sterke personligheter, dramatiske historier og en nærhet som er sjelden i dag.

– Vi kjøpte aldri saftflasker eller syltetøy på glass. Vi laget alt selv. Vi fisket, slaktet og bakte for hele året. Folk samlet seg for å hjelpe til. Det var en naturhusholdning der vi var avhengige av hverandre.

Riise fortalte også om hvordan barna ble inkludert i arbeidet fra ung alder.

– Jeg var seks år og fikk en høygaffel i hånda. Lars Johan (hans bror) sa: «Nei, Arill, jeg hadde ikke klart meg uten deg.» Så kastet jeg litt høy, og følte meg viktig.

Skredet som endret alt

Den første dagen i februar 1968 ble klyngetunet truffet av et massivt snøskred. Hele fjellsiden løsnet i en bredde på 400 meter, hus ble knust og ført langt av gårde.

Riise var hjemme da det skjedde:

– Jeg hørte et smell oppe i fjellsiden. Jeg så et gnistregn og trær som knakk. Så kom et voldsomt brøl, og alt ble svart.

Han beskrev følelsen av å ligge begravd i snøen.

– Jeg kjente ikke beina mine eller hendene mine. Jeg visste ikke om jeg lå opp eller ned. Det var som om jeg var støpt i betong. Jeg ropte på mor og far, men det var helt stille. Da tenkte jeg: «Dette klarer du ikke. Nå forlater du denne verden.»

Da han senere ble gravd ut, forsto han hva som hadde skjedd.

– Jeg spurte etter Ivar.  Mor svarte: «Ivar er ikke med oss lenger.» Da tenkte jeg: «Nå får vi aldri en glad dag igjen.»

Tapet av lillebroren

Riise fortalte om sorgen over å miste broren.

– Jeg gikk rundt og angret på hver gang jeg hadde vært sjalu på ham, hver gang jeg hadde kranglet med ham. Jeg ville bare til himmelen for å møte ham igjen.

Han vurderte å ta sitt eget liv, men en tilfeldighet gjorde at han snudde.

– Jeg så et TV-program der en professor snakket om hvor vondt det var for foreldre å miste barn. Da forsto jeg at jeg ikke kunne gjøre det mot mine egne foreldre.

Faren som lærte ham å snakke

Riise trakk også fram faren sin, som hadde opplevd både krigen og skredet, men som likevel oppfordret sønnen til å snakke om det som hadde skjedd.

– Far sa: «Har du en klump i halsen? En stein i magen?» Og jeg svarte ja. Så sa han: «Den eneste måten å gjøre steinen mindre på, er å snakke om den.»

Faren hadde selv opplevd traumatiske hendelser under krigen.

– Han hadde sett kameraten sin bli drept. Han hadde overlevd store slag. Men han hadde aldri fått snakke om det. Han ville ikke at vi skulle bære på det samme.

Dette perspektivet ble avgjørende for Riise, som senere skulle bli journalist og forfatter med en sterk evne til å formidle historier.

En bok om fellesskap

«Der ingen var einsam» er mer enn en personlig historie om sorg og overlevelse. Riise tegner også et bilde av en levemåte som er i ferd med å forsvinne. Han forteller om de gamle husene, tradisjonene, og hvordan mennesker levde tett på hverandre.

Foredraget rørte mange av de fremmøtte, blant dem Lise Røeggen (75), som er født og oppvokst på  Sæbø, og som bosatte seg i Averøy i 1971. Hun var 17 år gammel da hun kom til skredområdet som hjelpearbeider.

– Det var helt stille. Det var helt flatt. Hus lå knust overalt. Jeg husker at jeg så en fot som stakk opp fra snøen. Det var grufullt.

Hun fortalte også om hvordan folk reagerte midt i katastrofen.

– Jeg husker en dame som satt der med et ødelagt kaffekrus og sa: «Å nei, denne var jo helt ny.» Man klamret seg til de små tingene.

Se artikkel om Lise Røeggen nederst.

Videreføring av historien

Riise understreket at boka hans ikke bare handler om fortiden, men også om noe som er relevant i dag:

– Vi trenger fellesskap. Vi trenger noen rundt oss. Vi har kanskje aldri vært mer alene enn vi er nå, selv om vi bor tettere enn noen gang.

Foredraget gjorde sterkt inntrykk og minnet de fremmøtte på både sårbarheten i møte med naturen og verdien av sterke menneskelige bånd.