Museumsdirektør og forfatter Per Kristian Sebak på Bergens sjøfartsmuseum.

Mytene holder minnet om RMS Titanic flytende

31 nordmenn dro med RMS Titanic. 21 av dem omkom. Herunder en kristiansunder. De representerte et tverrsnitt av den nye bølgen emigranter fra Norge, sier historiker.

– Hvorfor “Titanic” fortsatt engasjerer så voldsomt, har jeg lenge lurt på.

Kontoret oser som forventet av maritim historie. En modell av Westfal-Larsen-skipet “Davanger” står i glassmonter. Malerier av gamle skuter pryder veggene. Dette er kontoret til Per Kristian Sebak, avdelingsdirektør for Bergens sjøfartsmuseum i Museum Vest. Han er dessuten historiker og en av Norges fremste eksperter på verdens mest kjente forlis.

“Titanic” gikk ned natt til 15. april 1912 etter å ha kollidert med et isfjell på første tur over Atlanterhavet. Historien er gjenfortalt utallige ganger, i avisreportasjer, mellom permer og på lerret. Ikke minst gjennom storfilmen “Titanic” fra 1997, med Leonardo DiCaprio og Kate Winslet i hovedrollene.

Året etter utkom Sebaks bok “Titanic: 31 norske skjebner” om nordmennene som hadde kjøpt billett til skipets jomfrutur. I 2012 kom boken “Titanic: historie, myte, litteratur og film” som han skrev sammen med Jakob Lothe.

– Nordmennene på “Titanic” representerer den nye typen emigranter på denne tiden, sier Sebak.

Titanic seiler fra Southampton 10. april 1912

En streik ledet dem til Titanic

Den typiske emigranten fra Norge på begynnelsen av 1900-tallet, var ung. Det var likevel ikke første tur over Atlanteren for mange av dem. De aller fleste hadde allerede slektninger i USA.

– Jeg finner nesten ingen som reiser til USA på begynnelsen av 1900-tallet og ikke har slektninger der fra før. Det kjennetegner også nordmennene på “Titanic”, sier Sebak.

På denne tiden ble det også mer vanlig at kvinner kunne reise alene, men gjerne i følge med en mann de kjente. Det var tilfellet både med Karen Abelseth, Anna Salkjelsvik og Lena Jakobsen Solvang.

– Dette var ganske typisk, og derfor var “Titanic” utstyrt med egne lugarer for kvinner, også på tredje klasse, forteller Sebak.

Det uvanlige ved den norske gruppen var at hele seks av dem var sjøfolk som skulle mønstre på skip i USA. Vanligvis ville de “haiket” med et annet skip fra eget rederi, ikke med et passasjerskip.

– Men det var kullstreik i Europa, og mange skip kunne ikke seile på grunn av kullmangel. “Titanic” var en av få muligheter for å komme seg over Atlanterhavet akkurat da. De fikk kull overført fra andre skip i rederiet, sier Sebak.

En av sjøfolkene var Henry Margido Olsen, hjemmehørende i Bergen. Han skrev kort hjem til sin kone, like før avreisen fra Southampton:

Southampton 7/4-12 Kjære Sina Ja hit kom vi og ikke lenger. Alle baatene er lagt op paa grund av kuldstreiken. Den første baat gaar herfra paa onsdag middag, det er den du ser paa andre siden (av kortet). Her er nydelig fint sommerveir, saa det er noget helt annet end i Bergen. Kjærlig hilsen din Henry.

Henry Olsen skulle ikke overleve. Bare én av de seks sjøfolkene gjorde det, Albert Moss fra Bergen. Moss fortsatte å seile gjennom to verdenskriger.

– Samtidig har du typer som den unge studenten Arne Fahlstrøm på andre klasse, og “the self made man” Engelhart Østby på første. Østby er et typisk eksempel på en tidlig emigrant som slo seg opp i USA, han kom med to tomme hender og gjorde det veldig bra som gullsmed. Så nordmennene på “Titanic” var et ganske godt tverrsnitt av emigrasjonen på den tiden, sier Sebak.

Verken Fahlstrøm eller Østby overlevde “Titanic”.

Dette isfjellet antas å ha blitt truffet av Titanic, fotografert om morgenen 15. april 1912. Legg merke til den mørke flekken like langs fjellets vannlinje, som ble beskrevet av tilskuere som en rødfarge som antas å være av et skip.

Myter for fall

– Fortsatt får jeg henvendelser fra alle kanter om dette forliset. Og jeg er overbevist om at det ikke er skipet eller forliset i seg selv, men mytene som gjør “Titanic” så spesiell, sier Sebak.

La oss ta for oss noen av mytene: Først størrelsen. Skipet var riktig nok verdens største da det ble sjøsatt.

– Men hadde “Titanic” holdt seg flytende bare en måned til, hadde rekorden blitt slått. Da ble “Imperator” sjøsatt i Tyskland og var enda større, sier Sebak.

At skipet ikke kunne synke, er også en sannhet som ikke holder vann.

– De ansvarlige i rederiet hevdet da heller aldri dette, sier Sebak.

“Titanic”s forlis skjedde i en veldig spesiell periode for verden. Stormaktene, spesielt Storbritannia og Tyskland, konkurrerte om å være største sjømakt og dominere verdenshavene. Bare to år senere skulle 1. verdenskrig sette et definitivt punktum for den gamle orden.

– “Titanic” ble et bilde på denne tiden, og dette med at mennesket ikke kan overvinne naturen. Når myter får feste seg, blir de selvforsterkende med tiden. Først med boken og filmen “A night to remember” på 1950-tallet, så med funnet av “Titanic”-vraket i 1985, og så selvsagt filmen i 1997. Når mytene har grodd fast, er det utrolig vanskelig å endre på dem, både for historikere og for andre, sier Sebak.

Slik foregikk synkingen, ifølge øyenvitner.

Turister på første klasse

Konkurransen mellom tre store rederi om å være størst og raskest over Atlanterhavet, ble drevet frem av en helt ny vekstnæring: Turisme.

– Det var på denne tiden rike amerikanere kom på ideen om å dra til Europa og Egypt på ferie. Da måtte skipene bli mer luksuriøse, men også større for å få mindre sjøgang og en mer behagelig reise, sier Sebak.

Motsatt vei reiste altså den nye bølgen emigranter, de fleste på tredje klasse. På “Titanic” reiste 28 av 31 nordmenn på tredje klasse. Billetten kostet rundt 13.000 kroner i dagens pengeverdi. En liten formue for folk fra små kår.

– Og de hadde størst risiko for å gå ned med skipet. En rekke familier på tredje klasse ble helt utslettet. Det var språkproblemer, ikke noe høyttaleranlegg, ingen som kunne fortelle dem om hva som skjedde. Alle de norske som overlevde på tredje klasse, hadde bekjente foran i skipet som kunne varsle dem eller hadde selv lugar forut, sier Sebak.

Det er 114 år siden nå, men Sebak har sluttet å tro at interessen for “Titanic” vil forsvinne. Mytene om skipet vil holde historiene flytende, tror Sebak.

– Så lenge det finnes hav, vil man trolig snakke om dette forliset.

Denne saken er skrevet ved hjelp av Samarbeidsdesken, et journalistisk fellesprosjekt som støttes av Landslaget for lokalaviser (LLA), NRK og Senter for undersøkende journalistikk (SUJO). Nordmørsposten er medlem av LLA.

 

Museumsdirektør og forfatter Per Kristian Sebak på Bergens sjøfartsmuseum.
Powered by Labrador CMS