Svart påskesabbath på Klubbscenen
Kristiansund-bandet serverte en helstøpt og troverdig hyllest til Black Sabbaths klassiske æra under onsdagens konsert. Det ble en kveld preget av mørke riff, seige rytmer og ekte spilleglede.
Publisert
Sist oppdatert
Kristiansund-bandet Warpigs åpnet våren med en blytung påskekonsert på Klubbscenen, der Sabbath-katalogen fra 70-tallet fikk ny kraft. Publikum fikk mørke riff og rytmer levert med presisjon, tyngde og kjærlighet.
Det er sjelden man forbinder vårluft med blytung doom-metal, men onsdag 16. april fylte Warpigs igjen Klubbscenen på Kulturfabrikken med mørk energi og klassisk heavy metal. Bandet har spilt her før, men med kveldens konsert befestet de sin posisjon som et av regionens mest kompromissløse tributeband – trofaste mot materialet, men uten å stagnere i det.
Annonse
Bandet består av Hans Ivar Malé-Wik (vokal og bass), Thorstein Endal og Dan Stian Brill (gitarer) og Geir Bænzin Bøe (trommer). Dette er ikke et band som flørter med coverformatets lettvinthet – de går grundig til verks, med lydlandskap som låter gjennomarbeidet og troverdig.
En levende katalog
Denne aprilkvelden tok bandet for seg Black Sabbaths tidlige produksjon fra Ozzy Osbournes vokalperiode – musikk som både har definert en sjanger og satt standarden for etterfølgende generasjoner. Repertoaret spente fra det politisk ladede åpningsnummeret «War Pigs» til avslutningslåta «Paranoid», og inkluderte både episke, eksperimentelle og rene klassikere.
Settlisten:
War Pigs
Behind the Wall of Sleep
N.I.B.
Fairies Wear Boots
A National Acrobat
Black Sabbath
Dirty Women
Never Say Die
Symptom of the Universe
Iron Man
Children of the Grave
Paranoid
Flere av låtene – som «Black Sabbath» og «A National Acrobat» – er krevende både teknisk og uttrykksmessig. Warpigs gikk løs på dem med en selvsikkerhet og respekt som vitner om solid forankring i stoffet.
Presisjonsarbeid
Malé-Wik bærer vokalen med en nøktern autoritet, som hverken prøver å kopiere eller overgå Osbourne, men heller fanger intensiteten og mystikken. Endal og Brill leverte tungt riffarbeid og skarpe soloer med distinkt 70-tallspreg, og Bøe på trommer holdt det hele sammen med stram rytmikk og musikalsk timing.
En vårkveld i metallens navn
Det er noe nesten rituelt over en konsert som dette – og det er neppe tilfeldig at bandet velger å åpne med «War Pigs» og avslutte med «Paranoid». Konserten utviklet seg som en messe: langsom åpning, episke mellompartier og katarsis mot slutten. Publikum fulgte med hele veien, og stemningen steg i takt med låtvalg og intensitet.
Holder det mørke i live
Warpigs gjør mer enn å spille gamle låter – de minner oss på hvorfor denne musikken fortsatt har relevans. I en tid preget av lettvinte og forutsigbare konsertformater, tilbyr de en dypdykkende, mørk og kompromissløs opplevelse. Det er ikke for alle, men det skal det heller ikke være. For dem som søker det seige, det sakrale og det støyende – dette er så ekte som det blir.
