The Julekalender 30 år etter – sånn BOB, BOB – pent og pyntelig

I disse dager er det 30 å siden The Julekalender fikk mer eller mindre hele Norges befolkning til å benke seg ned foran TV skjermen for å se de tre utrolige morsomme figurene Gjertrud Sand/Hansi, Benny Jensen/Fritz og Olaf Sand/Gynter. Spilt av hhv. Tore Johansen, Erling Mylius og Ivar Gafseth.

Dette var kanskje den morsomste og mest vellykkede Julekalenderen på norsk TV noensinne. Hvem husker ikke kommentarene «BOB, BOB , det e bærre lækkert» med flere – og som hele Norges befolkning slengte ut av seg på alle arbeidsplasser, skoler og i hyggelige lag med mere. En farsott som Norge ikke har hatt siden den gang.

Siden 1994 har The Julekalender vært vist på en eller annen TV kanal hvert eneste år. Jeg synes faktisk er like morsom å se som den var i 1994.

Nå er de samme gutta ute på turne igjen med The Julekalender, men naturlig nok i en annen versjon. I tillegg har jo også de blitt 30 år eldre. Det er naturlig nok merkbart.

Kanskje var mine forventninger for store, men jeg hadde sett for meg en litt annen entre da de kom ruslende inn på scenen.

Jeg så for meg at de kom med de morsomme ørene de var så kjente for, de flotte brune frakkene og kanskje de hadde på seg nisseluene. Men nei, de var ikke med på turneen.

 Hvor morsomt hadde det ikke vært om Gunther kom bærende inn med en stor og ferdigspikket propell over skulderen, Benny med Den store kloke boka festet på ryggen og Gjertrud bærende på kjøkkenmaskin som hun fikk av Olaf i julegave. Og med ørene og luene. Det ville nok ha skapt latter – og en god start på konserten. Da hadde man på en måte lagt standarden. Men slik ble det ikke.

Men dessverre kom de inn med helt vanlige klær på seg, og så ut som «deg og meg» Riktignok hadde de på seg en sjakett, siden det var 30 års jubileum – for da måtte man jo pynte seg litt. 

De satte i gang på en pen og pyntelig måte - og som fortsatte på en pen og pyntelig måte gjennom hele konserten. Fikk raskt en følelse av at dette ikke ville bli en konsert som ville ta av og få folket til å gå bananas. Slik ble det heller ikke.

 Mellom hvert musikalske innslag var det tid for litt plundring og morsomme historier, men de utløste ikke noen hysterisk latter. Litt klapping som ga seg ganske raskt.

Jeg savnet litt mimikk og geberder som de var så kjente for. Det hadde nok skapt litt mer latter.

Musikalsk vet jeg at de kan bedre enn det som de prestere under denne konserten. De bommet flere ganger på tonene og sangen kunne nok også ha vært bedre og mer samstemte. Denne kvelden hos Kulturfabrikken stemte det ikke, synes jeg.

Denne trioen har holdt på siden begynnelsen av 60-tallet, har bevist at de har vært musikere på et meget høyt nivå gjennom hele sin karriere. De behersker sine instrumenter meget godt og snart 77-årige Tore Johansen har fremdeles en kraftig og god stemme.

Han har i en mannsalder vært en av Norges beste vokalister.

I 1977 kjøpte jeg deres jubileumsalbum som heter «Difference 1967 – 1977». Det ble raskt et av mine favorittalbum. Jeg må anbefale leseren å finne frem dette albumet på f.eks Spotify.

Et band med meget dyktige musikere. Ikke minst vil dere høre stemmeprakten til Tore Johansen. Den er rett og slett fantastisk. Hør han synge coverlåtene Whiter Shade of Pale og Nights in White Satin. Så «Gjertrud» kan mer enn bare å stå under misteltein eller å bruke kjøkkenmaskinen sin.

Men denne kvelden stemte det ikke helt for rutinerte Travellin' Strawberries. Jeg satt der og ventet og ventet på når det skulle ta av. Først da de spilte The Støvel Dance og It’s Good To Be a Nissemann begynte publikum å synge litt med og fikk nok vibber helt tilbake til 1994.

Jeg tror at dersom de hadde strammet inn litt på regien, snakket/ sunget mer rett inn i mikrofonen, fått på seg noen kostymer, sine velkjente nisseluer og ører, funnet frem flere av de replikkene de var så kjente for, kunne forestillingen blitt betydelig bedre. For meg ble den sånn midt på treet. Pent og pyntelig, men ikke noe mer.

Kanskje er 30 år nok?