«The Nowhere Men» med Beatles i kirken

Saabye Christensen har et nært forhold til The Beatles – en arv fra oppveksten som også preger forfatterskapet hans, særlig i Beatles-trilogien. Han er en dyktig poet, noe denne forestillingen tydelig viser.

Ved flygelet sitter Helge Iberg, som har skapt og arrangert musikalske variasjoner over Beatles’ sanger. Han har komponert innenfor hele det klassiske spekteret, og her beveger han seg mellom jazz, tradisjonell klassisk musikk og elementer fra samtidsmusikk. Han er tro mot originalmaterialet, samtidig som han lar flygelet fylle det store kirkerommet i Atlanterhavskatedralen med behersket melankoli og dybde – akkurat slik diktene til Saabye Christensen og Beatles’ låter fortjener.

– Jeg grudde meg til alt

Jeg tror vi hører at en kjent mann fra kirkemusikken også er innom i begynnelsen – Johann Sebastian Bach. Det skulle nesten bare mangle, så mye musikk fra vår tid som han har inspirert.

– Jeg grudde meg til alt, leser Lars Saabye Christensen og oppsummerer lyrisk hva han grudde seg til – en ganske så omfattende frykt.

– Jeg kjenner ganske mange som gruer seg, fortsetter diktet, før det oppsummeres:

– Nå gruer jeg meg til at vi ikke gruer oss mer.

Dette blir en smakfull og relevant overgang til «Eleanor Rigby». Den om alle de ensomme menneskene – hvor kommer de fra?

– Det barn du var, skal du aldri bli, innledes neste dikt før «Michelle» blir grunnlaget for de mest musikalske inntrykkene. Det er en vakker sang, som blir lun og klangfull i kirkerommet. Vi kjenner henne igjen – «Michelle».

– Under den siste steinen, der er du

– Du skal ikke snu alle steiner, leser Saabye Christensen.

Et poeng å legge merke til her er: – Særlig ikke når det regner.

Dette er et utdrag fra diktet, før Saabye Christensen fortsetter med å snakke om hvordan Beatles ble en del av dannelsesprosessen for hans generasjon.

Neste musikalske innslag er «Come Together», fra et av The Beatles’ mest ikoniske album, «Abbey Road». Saabye Christensen fortsetter vemodig, vakkert og genialt om klassebildet fra 1967, der alle ble hvitere og hvitere, til de fader ut av tiden. Brian Jones som druknet i et svømmebasseng og trodde det var havet. Jimi Hendrix og Janis Joplin, ikke minst Jim Morrison – omtalt som en engel med åreknuter. Alt innhyllet i variasjoner over Beatles-musikken. Selvfølgelig nevnes også John Lennon, som forlot oss altfor tidlig en desemberdag i 1980.

Flygelet med Beatles’ sanger blir tidvis meditativt og står seg godt til Saabye Christensens lyrikk og tankesett. Så er jo også Beatles på så mange måter soundtracket til livet hans.

– Hvordan blir man en stor forfatter?

Jo, Saabye Christensen forteller at da må man legge fra seg mobilen minst fire timer om dagen.

Han fortsetter så med fortellingen:

– I dag døde fasttelefonen.

«Ob-La-Di, Ob-La-Da» blir svær og mangfoldig på flygelet – en meget flott versjon.

Diktet om farmor fra Danmark er fascinerende. Dette diktet som egentlig skulle blitt en roman. Hun som fortjener et dikt og grer sitt hår med en kam av lys.

Dette blir en overgang til «Blackbird» – fuglen som venter på sitt øyeblikk i tiden. Her fanger arrangementet av musikken mørkets død på en fortreffelig måte.

– Jeg vil være skålen med vann som hun samler i sine hender

Det er endelig tid for en av George Harrisons komposisjoner. Den kommer som solen inn i kirken – «Here Comes the Sun». Et stort arrangement. Skulle finalen vært større, måtte han ha hoppet på flygelet.

Blues for Jimmy Nicol

Lars Saabye Christensen annonserer at vi nærmer oss slutten av kveldens seanse. Det er derimot tid nok til å hylle Jimmy Nicol.

Det er nok ikke mange som kjenner Jimmy. Han var i 13 dager vikar for Ringo Starr, som var sykemeldt etter å ha fjernet mandlene. I 13 dager var han trommis i verdens største band – for man avlyser ikke en verdensturné på grunn av mandler.

Overgangen til en musikalsk variasjon over «Nowhere Man» passer som en trommestikke mot riktig trommeskinn – til riktig beat.

Det blir også tid til et ekstranummer. Her leser Lars Saabye Christensen sitt legendariske dikt:

Hvor har det blitt av alle gutta?

Gutta sover nå, med lyset på.

At det avrundes med «Here, There and Everywhere» – en av de vakreste sangene som noen gang er skrevet – gjør at de går ut med flagget til topps.

En drøy time, en onsdagskveld. Det var verdt det. Jeg var litt rikere da jeg gikk derfra enn da jeg kom. Det blir en sterk femmer på terningen.