Kan gamle tradisjoner overleve i en digital tidsalder?

Tirsdag 25. mars var Nordmørsmusea vertskap for Det nasjonale museumsmøtet 2025 som foregikk i Kristiansund 25. - 27. mars, hvor museenes rolle som immaterielle kulturbærere sto i sentrum. En paneldiskusjon ledet av Eigunn Stav Sætre samlet tre sentrale museumsdirektører: Brit Lisa Skjelkvåle fra Naturhistorisk museum (UiO), Knut Ola Storbråten fra Anno museum og Agnete Sivertsen fra Hardanger Folkemuseum/Hardanger og Voss museum. Samtalen dreide seg om hvordan museene best kan bevare, formidle og anvende immateriell kulturarv i en moderne kontekst.

Kunnskap, samarbeid og frivillighet

Panelet var enige om at museene ikke kan alene ivareta all kunnskap og tradisjon, men må samhandle med de som besitter den spesialiserte kompetansen ute i samfunnet. «Museet må være en brobygger mellom tradisjonsbærere og en ny generasjon av kulturinteresserte,» sa Sivertsen.

Et sentralt tema i diskusjonen var hvorvidt museene er gode nok til å dele ansvaret for kulturarven og legge til rette for et større mangfold av samarbeidspartnere. Storbråten understreket at museene ikke bare bør være kunnskapsforvaltere, men også aktører som legger til rette for nye måter å drive kunnskapsdeling på.

Immateriell kulturarv i praksis

Museene forvalter ikke bare gjenstander, men også kunnskap om håndverk, tradisjonsmusikk og muntlige fortellinger. Det ble diskutert hvordan denne kulturarven kan overføres på en bærekraftig måte. Skjelkvåle trakk frem hvordan museene må være tydelige på hva de er best på, fremfor å forsøke å være alt for alle.

– Vi kan ikke være eksperter på alt, men vi kan legge til rette for at de som besitter kunnskapen, kan utøve den og dele den videre, sa Skjelkvåle.

Flere eksempler på vellykket kunnskapsdeling ble nevnt, blant annet museenes samarbeid med husflidslag, bondekvinnelag og Fortidsminneforeningen.

Museenes rolle i samfunnet og utfordringer fremover

Et viktig punkt i debatten var museenes ansvar for å sikre at alle samfunnsgrupper får tilgang til kulturarven. Skjelkvåle trakk frem utfordringen med å nå ut til bredere lag av befolkningen, spesielt grupper som ikke tradisjonelt oppsøker museene.

– Vi ser at besøket fra enkelte bydeler og sosioøkonomiske grupper er lavt. Det er et demokratisk problem når kulturtilbud ikke er tilgjengelig for alle, sa hun.

Noen museer har prøvd nye strategier for å øke tilgjengeligheten, som for eksempel Ålands (Sverige) museumsambulanse, hvor museet reiser ut til skolene med utstillinger og aktiviteter. Dette har vist seg å være en vellykket måte å nå ut til flere på.

Frivillighetens betydning

Frivillighet ble også et viktig diskusjonspunkt, da mange museer er avhengige av frivillig arbeidskraft for å kunne opprettholde sitt tilbud. Storbråten var tydelig på at selv om frivilligheten er en bærebjelke, må den profesjonaliseres og få bedre arbeidsvilkår.

– Vi ser at frivilligheten blomstrer der hvor det er gode strukturer og støtteordninger. Hvis vi kan gi frivillige bedre muligheter til kompetanseutvikling, vil de kunne bidra mer og få mer igjen for innsatsen, sa han.

En felles strategi for fremtiden

Museene spiller en avgjørende rolle som kulturbærere, men panelet mener de må tilpasse seg en moderne virkelighet hvor samarbeid, tilgjengelighet,  profesjonalisering og frivillighet står sentralt. Panelet var enige om at det trengs en mer helhetlig strategi for hvordan immateriell kulturarv skal bevares og formidles til nye generasjoner.

Det nasjonale museumsmøtet 2025 i Kristiansund ble et viktig skritt i denne retningen. Debatten viste at museene er bevisste på utfordringene sine, men også fulle av initiativ og løsninger. Det er tydelig at en samhandling mellom museer, som både formidlere og kunnskapsforvaltere, frivillige og samfunnet for øvrig vil være nøkkelen til suksess i årene som kommer.