X-39 avhengig av støtte fra lokalsamfunnet

Tilbudet ble startet opp for omtrent 13 år siden og er et sosialt treffsted og tiltak som er underlagt enheten for psykisk helse og rus i Kristiansund Kommune. 

Eva trives veldig godt med å jobbe i X-39, og hun understreker mange ganger hvor viktig det er at det finnes et slikt sosialt samlingssted som tilbyr omsorg, mat, hjelp og sosial aksept. 

Sammen med Karl Åke Petterson og de pensjonerte politimennene Alf Rune Rolland og Robert Sagli og de frivillige, Aine-Alen og Kay, har de skapt en trygg havn for brukerne i det de ofte opplever som et opprørt hav ellers i samfunnet.

– Vi har veldig mange gode støttespillere i lokalmiljøet som kommer med masse ting til oss. Det gjelder mye mat og også mange andre ting. Tusen takk til dem! Uten dem har det ikke gått. Vi har ikke noe særlig å snakke om når det gjelder budsjett. Bare dråper i havet.

– Hvordan får dere ting til å gå rundt og fungere?

– Det er igjennom god fantasi og støtte fra samfunnet for øvrig.

– Dere legger jo ned en betydelig innsats her med støttespillere og frivillige?

– Ja, vi gjør det. Vi har to frivillige som kommer hit hver dag, Aine-Alen og Kai. De gjør jo en kjempejobb. Vi prøver hele tiden å oppfordre folk til å komme hit og være frivillig og delta. Ellers har vi veldig gode støttespillere, både firma og privatpersoner som komme med mat, klær og møbler, helt gratis selvsagt. Vi deler også ut mye mat. Vi har delt ut 7.102 matposer i fjor. Det er alt fra måltid til en pose med mat. Det er alt hva de ønsker seg selv. Det er ikke noe luksus, men de berger seg den dagen. Det er nok behov for oss på den måten, dessverre. Veldig mange av de som går her er jo ikke ønsket andre plasser i byen.

– Har de som kommer hit andre tilbud?

– Nei, de som kommer hit har nok ikke det. De er utelukket fra mye i samfunnet.

– Om du hadde noen ønsker fremover, hva ville det vært?

– Det er at vi får bestå slik vi er. Det er en sårbar gruppe, og vi som jobber her har brukt lang tid og blitt et så godt team. Vi er trygge på hverandre, og brukerne kjenner oss. Det tar lang tid å opparbeide dette. Det sies jo at man ikke skal være personavhengig, men vi er jo ikke maskiner. Akkurat denne gruppen vi jobber med her trenger akkurat den personavhenigheten. De må kunne stole på den de snakker med. Det vi sier, står vi for. De må få lov til å se at vi er der for dem?

– Dere skal ha en middag nå til uken?

– Ja, allerede på onsdag (4.12.24. Red. anm.) skal vi ha julebord. Vi må få det unna såpass tidlig for å rekke å gjennomføre det. Vi har fått sponset ribbe fra av en av byens butikker, så det blir jo knallbra! Det er absolutt noe å se fram til. En fin anledning til å pynte seg.