Tiårsjubileum for Sivert og Øystein

Lysene er slått på, Kulturfabrikkens Hovedscene, som formelig kokte for få minutter siden, er i ferd med å tømmes. 

Nordmørsposten (NP.no), som er tilbale også med egen kulturjournalistikk – som i gode, gamle dager – har fått audiens hos mannen som med bred konsensus må kunne sies å tilhøre norsk rockehistories rojale sjikte. 

For noen, for ikke å si veldig mange av de som var her i kveld, er han nok selveste kongen. Vi skal få møte kongen, jeg synes han hadde kledd fyrste bedre.

En nærmest uanfektet Sivert Høyem tar oss varmt imot, og det tar ikke lang tid før praten går løst, og vi får høre om Siverts relativt nære forhold til «Mørekysten», med en far som hadde jobbet på Landbruksskolen på Gjermundneset, der Sivert ofte var med å hjelp til med skogsarbeid før «det tok av med bandet».

Det faktum at han gikk for en Fish & Chips (Fishan, for de innfødte) til lunsj tidligere på dagen. Klippfisk føltes ikke som et trygt valg med tanke på verken tarmsystemet eller sangstemmen.

Sivert benytter også anledningen til å skamrose Kristiansundspublikumet, noe band-kollega, og Freiværing Øystein Frantzvåg (Bass/Keyboard) senere skal bekrefte.

Hvilke festivaler og konsertscener han har minner fra i Nordmørsbyen blir et uforutsett hinder, men etter å ha ramset opp både Tahiti, og Operaen/Festiviteten, må Sivert lete febrilsk i hukommelsen etter navn på en festival i nærheten, hvor han spilte med Madrugada, og journalisten må innrømme at det sannsynligvis var Bolgstock Sivert skulle frem til her, og dét burde jeg ha husket.

«On an Island»

Plata bandet turnerer med nå er Siverts sjuende solo-album, i en karriere han etter et lite resonnement for seg selv kommer frem til har rukket å vare i 20 år.

Dette albumet skiller seg fra alle de andre de har spilt inn ved at dere dro til Nyksund, en drøy time fra stedet Sivert selv vokste opp i Vesterålen.

Bandet installerte seg i en kirke med det eksotisk-klingende navnet «Zoar», og spilte inn nesten som et live-opptak, og ikke den tradisjonelle studio-metoden med separate opptak satt sammen og mastret som er mer standard praksis.

Innspilling i Kristiansund?

 I drøye to uker var alt gutta tenkte på å spille inn de 9ni låtene, og den følelsen, og stemningen som stedet ga dem føler han at plata bærer preg av, og samtidig er en av grunnene til at han er veldig stolt av resultatet.

– Det var en opplevelse for livet for alle oss som var med, sier Sivert.

NPs journalist vil vite om det fristet til gjentakelse, men der er Sivert tydelig på at nå er dette gjort, og da er det videre til nye og annerledes utfordringer.

– Hva med Kristiansund? Vi har jo disse flotte klippfiskbryggene våre, som jeg regner med har en fantastisk akkustikk»

– Når som helst, NÅR som helst! kommer det lynkjapt fra Sivert. Så her må noen event-arrangører få ut fingeren.

 Jobber med nye ting

Oppdal var neste, og siste stoppested for denne gang, og så får dere et velfortjent avbrekk vil NP gjerne vite, men får like fort avkreftet at det blir lite hvile, for det skal både spilles på Sentrum Scene på nyåret, før han skal en liten runde i europa helt alene, før det helt sikkert blir festivaler til sommeren både i inn- og utland, i tillegg jobber han med nye ting også kan han avsløre.

Med så mye turnering, og konserter, frem og tilbake overalt, trenger Sivert Høyem også noen form for fysisk fostring utenom, trener denne rockeren slik de fleste har begynt med nå for å kanskje være bedre rustet til å spille seg inn i pensjonsalder om så? 

– Jeg gjør noe fysisk hver dag, det er en veldig fysisk jobb, og jeg bærer jo rundt på instrumentet mitt hele tiden, nemlig stemmen, og jeg må fremfor alt passe på å holde meg frisk.

(Intervjuet fortsetter nedenfor.)

LES OGSÅ VÅR ANMELDELSE AV KONSERTEN I KRISTIANSUND HER:

Plus

En Sivert Høyem-konsert kan ikke bli bedre enn dette

Det er omtrent like kort tid mellom haglbygene denne fredagskvelden i slutten av november som det pleier å ta Sivert Høyem å åpne munnen og bruke sitt viktigste instrument – nemlig stemningen i sin særegne sangstemme.

 Copyright på stemning

 Sivert forteller videre at musikk er veldig visuelt for han, og at prosessen med å skape en sang samtidig er veldig emosjonell, og ofte knyttet opp mot et sted, eller en følelse han har hatt, eller begge i en kombinasjon. Det var nok derfor det har gått så bra i Ålesund, og Kristiansund, for her føles det veldig likt som hjemme kan han fortelle oss. Konfrontert med utsagnet om at stemmen hans skaper en unik stemning som han nesten kunne tatt patent på, så kvitterer han med at det er en utrolig fin tilbakemelding som han setter stor pris på, og som gjennom hele karrieren har vært et litt bevisst valg. 

I et øyeblikks beskjedenhet hevder han også at musikken hans i bunn og grunn er «ganske enkel», så hvis det ikke hadde blitt skapt en særegen stemning i hans vokal kombinert med bandet, så hadde det ikke vært noe som helst.

Lett å svare Dylan

På spørsmål fra sidelinjen av redaktør John Berge, som er med som wing man, om hvem som har inspirert Sivert mest, så blir Sivert nærmest perpleks. Han uffer seg nok mer av at han VET han kommer til å glemme 90% av de.

Det er lett å si Bob Dylan når det er snakk om låtskrivere hvertfall slår han fast, og nevner også Bruce Springsteen, før navn som Townes Van Zandt, og Richard Thompson avslører dragningen mot country, bluegrass og folkmusic. 

På spørsmål fra Berge om det er viktigst hva musikken hans skal bety for lytteren eller han selv svarer han at det er 100 % han selv, for som han sier: Det er jeg som driver, og skal drive med det her dag ut, og dag inn.

De beste låtene kommer veldig fort

 Sivert veier ordene virkelig ordene sine når han snakker om låtskriving. Når ting er i den kreative flytsonen, og man er virkelig inne i musikken, så kommer noen av de beste låtene til deg overraskende enkelt. Da er det nesten som det ikke føles som ens egen idé.

«Vi må få henta ned Øystein!»

Vi har fått tildelt generøst mye tid til å prate med frontfiguren selv, men nå må vi virkelig få en nærmest obligatorisk prat med Freiværingen i bandet, Øystein Frantzvåg.

Sivert er veldig enig, og roper opp vindeltrappa på Kulturfabrikken etter bassisten og keyboardisten som sitter etasjen over sammen med resten av bandet, og sier at han «ikke har noe valg, for nå er lokalavisen her!» Den nye, men gamle lokalavisen!

Øystein ikke bare husker Nordmørsposten, men hadde til og med en far som jobbet der som trykker. Så her er det gode følelser i spill i det vi introduserer oss og nye Nordmørsposten. 

Sjelden spillejobb på «hjemmebane»

Øystein Frantzvåg har ikke hatt gleden av å spille så ofte hjemme etter at han ble profesjonell musikere. Det er nemlig snakk noe sånt som et par-tre spillejobber på tolv år, så det var ikke noe han fikk oppleve ofte.

Det kunne nesten virke som han var litt overrasket over hvor deilig det var å spille for sambygdinger igjen.  

Det var nesten så man ble litt satt ut kan han fortelle, for det har blitt snakket om at folk begynner å prate en del utover kvelden, og at dét kan være et forstyrrende element. Men i kveld var det skikkelig gøy å spille forsikrer Øystein oss, med både familie, venner, og bekjente til stede i salen.

– Dette er nok det mest spissa, og innkjørte bandet jeg har spilt med, skyter Sivert inn, og Øystein påpeker at det er ti år nå, så de er begge skjønt enige i at det var et veldig bra tidspunkt å komme å se de på.

Nordmørspostens utsendte er 100% enige i dette utsagnet. Vi får tatt noen fine bilder, takker for oss og rusler ut i vinterholka, en anelse varmere og en anelse lykkeligere. Musikkglede er sannelig vakkert.