Asiatisk mat er blitt mainstream i det norske kjøkkenet. Sushi-restauranten Sticks ligger et laksehode foran.

Miljø & stemning: 4-

Det er tomt i lokalet til å være på en helgedag, bare tre gjester i tillegg til oss. Lokalet er stilrent og pent, men gir oss litt hotellvibber. Det kunne godt ha vært mer sjel over stedet. Toalettene er rene og pene, til og med tamponger og bind ligger klart til trengende sjeler. Minus for kjønnsløs popmusikk som gir mer følelse av amerikansk 1980-talls-fast food enn Øst-Asia anno 2024. Musikken kan med fordel understreke den asiatiske menyen i større grad og gjøre stedet mer spennende.

Service: 5

Servicen er sammensatt, og gjør det vanskelig å vurdere en samlet karakter. Vi har til sammen tre servitører – alle hyggelige, men den ene svært mye proffere enn den ferskeste av de tre, som visstnok var ny på jobb den dagen. Hun forstår verken norsk eller kan menyen hun er satt til å betjene, og løper klokelig ut og henter en erfaren svensk servitør som betjener oss resten av kvelden. Denne servitøren gir et godt inntrykk, bortsett fra spørsmålet vi får ved bordet i starten: «Âr det här det var et problem, eller hur?» Bortsett fra at vi ikke synes det er hyggelig å føle oss som et problem når vi spør hva menyen inneholder (fordi det ikke står noe om det i menyen), er servitøren gjennomproff, kan innholdet i menyene på rams, holder i bunnen av vinflaska med hånda på ryggen og viser oss vinetiketten med den største selvfølge. Vi får også smake på vinen og får høre hva rettene egentlig består av, fortsatt med hånda profesjonelt på ryggen. Dette overbeviser i hvert fall oss.

Mat: 5

Maten er svært god, men ikke på aller øverste nivå. Vi velger to samlemenyer: «Sharingmeny 1» og en «Omakase». Det viser seg at de to sharingmenyene inneholder forretter som er like for de to menyene: først to nydelige munnfuller med rå kveite i tynn, smakfull saus, deretter dumplings i terryakisaus med alfalfaspirer. Så gode er de at vi glefser dem i oss før vi får foreviget kunstverkene. Det kommer også to hovedretter fordelt på mindre tallerkener, vi går litt i surr når det gjelder hvilken meny som inneholder hva, men det gjør ingenting, for dette smaker fortreffelig til drikken vi blir anbefalt. Oksesteken er mør og vakkert dandert. Det samme gjelder den påfølgende blandingssushien som kommer etterpå. «Gudsjelov at det ikke er noen brun eller kremfarget sikksakksaus på kryss og tvers oppå bitene», sier Rada. «Det senker enhver restaurant ned på kafénivå med en sprut!» Reidar smatter fornøyd på makirullene sine. «Pluss i boka for sprø kjerne! sier han. «Lekker garnityr oppå bitene er det også.» «Ja, men Makien kunne også hatt flere distinkte smaker for å få toppkarakter», innvender Rada, «og jeg skulle gjerne hatt litt syltet tang til.» Men dette holder absolutt mål. «Pluss for trøffelolje og løyromrogn», skyter hun inn. Når menyen er fortært, er det tid for dessert. Rada velger «Tjukkmelksorbet» og Reidar «Popcornis». Begge er både spennende og særdeles velsmakende til kaffen. Vi blir heller ikke ubehagelig mette. Pluss for det også. Dette stedet vet å tilpasse menyen etter gjestenes mager.

Meny: 2

Menykartet er til dels uforståelig, selv for gjester med god tekstkompetanse. Det står det samme på flere steder, og det viser seg at selv om rettene ser identiske ut, så inneholder de forskjellige retter. I Omakase-menyen står det bare: «Her bruker vi våre beste råvarer», noe som gjør at vi tenker at de ikke bruker de beste råvarene i de andre rettene, eller den andre sharingmenyen. Det står også «singel/delemeny» i den ene, men «sharingmeny» i den andre. 

Omtalen av rettene gjør oss forvirret både når det gjelder hva de inneholder, hva forskjellen består i og hva som gjør at det står sharing i begge, men også singel i den ene. Forrett? Kjøtt? Fisk? Dessert? Antall retter? Vi aner ikke! 

Og slik kunne vi ha fortsatt. Denne menyen er det ikke lett å bli klok på. Menyen er i tillegg omfattende, noe som i seg selv er urovekkende. Hvis menyene rettes opp, vil det gi en bedre opplevelse for gjestene, ved at bingo-følelsen forsvinner.

Pris: 5

Her kan to kresne ganespanere spise og drikke seg gjennom varierte menyer og bli mette og fornøyde for et par tusinger. Prisen er dermed helt innafor.

Helhetsinntrykk: 5 –

Bortsett fra manglende klarspråk i menyen, nyansatt servitør og tullemusikk, er maten en herlig opplevelse, og maten er tross alt det viktigste i en restaurant. Maten hos Sticks tåler sammenlikning med flere av de bedre sushirestaurantene i mer kontinentale byer. Dette skal (forholdsvis) lille Kristiansund være stolte av!