En mega-autentisk tradisjonsbærer i klippfiskens kongerike

Smia er en to-etasjes restaurant med hullete vegger og synlige, overdimensjonerte trekonstruksjoner fra en svunnen tid. Her kan man velge fra en à la-carte meny som byr på lekre fisk- og kjøttretter, eller man kan bestille selskapslokaler i mer private omgivelser i andre etasje. 

Midt i hjertet av lokalet ligger en svær esse, smias gamle ildsted, hvorfra det oser middelalderstemning i form av lys og varme fra bål og glør. Dessverre oser det også røyk som fyller bronkier og nesebor i et omfang som er jævlig ubehagelig og som formodentlig ville fått Mattilsynet til å finne fram de rødeste tekstene i sanksjonsreglementet. Røkt mat, ja takk. Røkte gjester, nei takk.

Miljø/stemning: 6 / 2

Det er deilig å komme inn fra sluddvåte kristiansundsgater anno 2024, til en julevarm smie anno 1787. Bygget er kjempekoselig både ut- og innvendig, og det samme er servitørene og kokkene. Ytterdøra er et unntak, den kler på ingen måte bygget og bryter med illusjonen, men dette er tross alt en detalj. Vi er kommet til Jul i Skomakergata! 

Inni julehuset er det julebordsesong, og restauranten er nær fullstappa: et julebord i 1. etasje, et i 2. etasje samt øvrige gjester. Fordi yttertøysgarderoben som er overfylt, tar vi jakkene med inn, framfor å bidra til rotet. Her hadde det hjulpet med et par garderobestativ til, for det er det plass til.

Ellers er det glade fjes og god stemning i alle kriker og kroker. Travle servitører balanserer med et smil tallerkener, glass og regninger mellom de mange bordene. Stedet får pluss for at menyene ligger fast på bordet som en papirduk, noe som er praktisk og dekorativt.

I restaureringsarbeidet har de valgt smakfulle materialer som ikke bryter for mye med det museale interiøret, muligens med unntak av det litt sjelløse 1970-tallsgulvet. Eierne har lyktes med å bevare opplevelsen av å spise og drikke i en eldgammel bygning. Selv den røykfylte lufta er museal, dette (helse-) problemet kan (må) løses ved å montere en trekk-komponent i skorsteinen. Inhalering av CO₂ som gjester overlever vi, men det må være verre å være arbeidstaker her, da røyk gir kreftfare i tillegg til at den svir i øyne og lunger. For første gang deler vi derfor ut to karakterer for miljø, hvor den siste er for luftkvaliteten.

Service: 4

Mye er bra. Vi trakteres så snart vi får rumpa i stolsetet, og drikken kommer raskt på bordet. Joviale, effektive servitører bidrar til en hyggelig matopplevelse. De er også flinke til å spørre hva vi synes om både mat og drikke underveis. Intervallet mellom måltidene er passende. Til hovedretten må vi imidlertid spørre etter det manglende bestikket, og må vente en stund på at det kommer, med det resultat at retten blir lunken. Reidar ber også servitøren anbefale en rødvin til oksekjakene, hvorpå servitøren foreslår Barbera. Da er det litt artig at vi i stedet blir skjenket Rioja. Dette tyder på at vinkunnskaper ikke anses som viktig her.

Mat: 4

Maten er varierende og åpner for bruk av hele karakterskalaen.

Hvis vi starter med Reidars mat, er forretten, den gin-marinerte kveita, en soleklar 2-er. Her er det lite spor av gin, den kalde fiskebiten er for så vidt ikke tørr, men det er også det nærmeste vi kommer et superlativ her. Kombinasjonen av både smakløs og oversaltet gjør at den minner mest om fuktig papp. Hovedretten, oksekjake, smaker derimot av fugl! Kjøttet er über-mørt, rødvinssausen smaker rødvin og kraft, og løfter kjøttet – som kommer i imponerende mengder. Verre er det med de syltede grønnsakene som er knotet sammen med potetmosen så det minner om laupskaus. En svak 4-er. Sjokoladeterrinen til dessert, derimot – NÅ snakker vi! Kokken må åpenbart ha mastergrad i dessertkomposisjon, for dette er det vanskelig å overgå. Når dessertskjeen graver seg fra toppen av villblåbærene, ned gjennom det lyse laget og videre ned til sjokoladen på bunnen, er det fest i alle smaksløker. En klar 6-er. Reidars kaffe smaker superbt. Friele, go home!

For Radas del er forretten, carpaccio av hval, en opplevelse som kiler både drøvel og gane. Kjøttet går opp i en høyere enhet med de ristede gresskarkjernene, sausene og de forskjellige smaksrike salatbladene. Den syltede rødløken løfter retten visuelt og smaksmessig. Denne skulle vi gjerne hatt mer av for å balansere de andre smakene! Retten får derfor en sterk 5-er. Skuffende er derimot hovedretten, uer fra Averøy. Her hadde vi forventet mer, ikke i mengde, for det er det rikelig av, men i smak. Den er rett og slett for blass. Hvordan går det an å få så mange gode ingredienser til å smake så lite? Vi savner også en saus eller stappe for å gjøre retten mindre tørr. Pluss for frisk smak av epler. Det blir karakter 4– på denne. Desserten, créme brûlée med brunost, er derimot en innertier sammen med dessertvinen. Dette er rett og slett den beste créme brûléen vi har smakt, og vi har smakt mange! Den ferdigkjøpte og knusktørre marengsen kunne de imidlertid ha spart seg, og erstattet med ekte krem. Et lite minus for dette. 

Karakter: 6 –

Hovedinntrykk, mat: Med en så kort meny forventer vi at alle rettene er fulltreffere. Det er de ikke.

Meny: 5

En kort, godt sammensatt meny, som kler en stolt og ambisiøs restaurant. Visuelt innbydende og oversiktlig er den også, og tradisjonsorientert på moderne vis. Drikkemenyen er ganske rikholdig på alkoholfronten i form av godt nivå og utvalg på bobler, rødt og hvitt. Øl-elskere vil nok lure på hvor gourmetsortene er blitt av.

Pris: 5–

I nordmørsregionen er prisnivået på Smia helt innafor. Det ser ut til at en gjengs treretter med drikke vaker rundt et par tusen kroner for to gjester. Smia er intet unntak, og det kan vi heller ikke se noen grunn til at de burde være. Men da bør alle rettene sitte.

Helhetsinntrykk: 4

Det superkoselige lokalet innfrir bare delvis på mat- og servicefronten. Dette er en restaurant som vi mener kan ta steget opp i ligaen over, med noen relativt enkle grep. Øverst på lista i så måte står luftkvalitet, dernest en gjennomgang av enkelte av rettene og til slutt servitørenes vinkunnskaper.

Smia

Fiskerestauranten Smia ligger på sentrumssiden av småbåthavna i Vågen i Kristiansund, et lite stavsprang fra kulturfabrikken og gjestehavna. Bygningene er fra sent 1700-tall, og interiøret er så godt bevart at man skulle tro man befant seg i middelalderens Christiansund, bortsett fra det velvalgte rokokkomøblementet i rød plysj, som vitner om 1700-tall. Denne delen av Vågen er etter hvert utviklet til et eget ny-gammelt sentrum hvor det koker av kulturliv, tjære-eim og skip og baljer i alle prisklasser. Campus er også bare et spydkast unna.

Bildet er hentet fra Facebook-siden deres, fra 1887.