«Vil bli journalist. Men først kan han tenke seg musikeryrket.»

Hjemme hos oss abonnerte vi på Romsdalsposten. Vi bodde på Nordmøre, men det tenkte jeg ikke mye over da, ei heller at avisen hadde Romsdal i navnet. 

Jeg leste i avisen at Tore Hansen fra Unit Five skulle holde konsert. Jeg tenkte at han bor sikkert på et av hotellene. Så jeg syklet til sentrum og gikk bort i resepsjonen i Fosna hotell og spurte etter ham. Jeg fikk vite hvilket rom han bodde på og banket på. En smilende nordlending slapp tolvåringen inn og jeg fikk et intervju. Etterpå ruslet jeg noen få meter bort til redaksjonen i avisen. Der var da 24 år gamle Trygve Aas Olsen på kveldsvakt. Han var alene i lokalene og virket glad over å få besøk av en ung journalist i spe. Han begynte å intervjue meg og sa at dette var en bra sak for ungdomssidene i avisen. Han ba meg sette meg foran en skrivemaskin og tok bilder av meg. Så måtte vi gå tilbake til hotellet for å ta bilder av meg og Tore Hansen. Jeg ble med tilbake til redaksjonen og skrev ut notatene mine på et ark på skrivemaskinen. 

Noen dager senere var det hele på trykk, med vel så mye fokus på meg som artisten, konstaterte jeg noe overrasket. Men svært glad! Dette var såååå gøy, og dette ville jeg gjøre mer av. 

Da Åge Aleksandersen ikke lenge etter kom til Kristiansund prøvde jeg samme fremgangsmåte, men Åge var en sur, gretten og streng trønder. Han sa nei. Jeg ble kjempeskuffet og opplevelsen har dessverre farget min oppfatning av Åge for resten av livet. (Jeg synes fortsatt han virker streng!)

Etter det jeg kan huske ble det litt stille rundt journalistikken et års tid. Jeg gikk på Nordlandet ungdomskole fra høsten 1984 til våren 1987, med et halvt år inne i mellom der på Batnfjord ungdomsskole (høsten 1985). Jeg trente også friidrett i Norodd, og gjorde det skarpt. Kretsmester på 60, 100 og 400 meter i flere år, så lenge kretsen kun var Nordmøre. I 1985 ble jeg «Årets Norodder» grunnet alle seirene. 

Som femtenåring i 1985 kom idéen til å finne andre tegneserieinteresserte. Jeg hadde merket meg at en som het Jostein Hansen ofte hadde leserbrev på trykk i favorittbladet Fantomet, og adressen sto på trykk. I Kristiansund var det ganske mange navn i telefonkatalogen som het Hansen, men bare én Kåre Hansen i Sørvesten 3. Det måtte vel være der Jostein bodde. Jeg husker jeg ringte fra telefonkiosken på Kongens Plass. Jostein var vel da allerede 20 år, og jeg fortsatt en guttunge, men vi ble kjent, og han likte idéen om en klubb for like-sinnede. Dette var jo før internett og mobiltelefoner, så den eneste måten å få klubben kjent på var å få mediomtale i lokalavisene.

Jeg begynte å skrive for Romsdalsposten, som i 1986 endelig endret navn til Nordmørsposten. Jeg fikk skrive om tegneserier i en egen ¼-spalte jeg kalte Tegneseriehjørnet. Etter hvert fikk jeg også konkurrenten Tidens Krav til å skrive om klubben. Jeg husker Ole Torger Strand kom på besøk på et klubbmøte på Nordlandet ungdomskole på kveldstid. 

Kristiansund Tegneserieklubb (KTK) var navnet, som siden ble til Nordmøre Tegneserieforum (NTF). Vi startet på rekordtid et medlemsblad, som Thomas Husby foreslo skulle hete Ny Dimensjon. Tomas Algard hos landsforeningen, Norsk tegneserieforum, ga klart uttrykk for at det hørtes veldig kristentkonservativt ut. Men jeg digget navnet. Thomas laget det første bladet og tanken var at det skulle gå på omgang. Snart tok jeg over og fikk idéen om å lage et nasjonalt nyhetsblad av Ny Dimensjon. 

«Stormannsgalskap», het det i leserbrevene fra Thomas og andre som var uenige. Disputten besto nemlig i at nå måtte medlemmene betale for Ny Dimensjon, et blad de opprinnelig fikk som en del av medlemsavgiften. I løpet av et års tid klarte jeg å få 100-150 abonnenter, gudene må vite hvordan, men jeg husker at tegneseriebutikken Tronsmo i Oslo også var forhandler. 

Bladene ble trykket hos den vernede bedriften Nor-Pro på Nordlandet. Jeg husker godt sykkelturene med den tunge esken bak på bagasjebrettet. Så var det hjem til gutterommet for å klistre på fotostatkopierte etiketter, klistre på et frimerke og så på postkontoret med alt. Etterhvert ble det hele for tidkrevende. Jeg skulle begynne på videregående skole og det var mer givende (og betalt!) å skrive for lokalavisen. 

Etter at Svein Bjørnerem sluttet i Romsdalsposten, som skiftet navn til Nordmørsposten i 1986, var det en annen romsdaling, Kjell Herskedal, som skulle bestemme. Etter en sommerferie med mange gode artikler på trykk, ga han meg omtrent halvparten av det jeg forventet i honorar. Det var nemlig ikke timelønn, men pr. artikkel. Jeg var utrolig skuffet og klaget. Jeg husker han ga meg 2.000 kroner ekstra, men det var fortsatt altfor lite i forhold til innsatsen og tidligere lønnsnivå. 

Der og da gikk jeg sporenstreks bort til Kongens Plass og banket på døren til redaksjonssjefen, Torger Strand. Det var sommeren 1987, og minus siviltjenesteperioden, ble jeg værende i Tidens Krav i ti år. Jeg ble fast ansatt i august 1993, som 21-åring og ble vaktsjef i 1996, som 24-åring. Tidenes yngste vaktsjef i avisen, ble jeg fortalt.

Høsten 1997 søkte jeg om permisjon og flyttet til Oslo for å studere medievitenskap. Jeg fikk klassens beste karakter. Jeg søkte på jobber både i VG og Dagbladet, men falt fra da jeg sa jeg ikke ønsket å skrive om kjendisenes privatliv. 

På nyåret 1998 fikk jeg fast stilling i NTB som kulturjournalist, i konkurranse med 80 søkere, herav mange (for meg) kjente journalistnavn og allerede vikarierende journalister i NTB. «It was the best of times!»